– Pappa sover ikke, han er død

Det var grått og fuktig desembervær den lørdagsmorgenen Bianca ble vekket av tvillingene sine. Birk og Bendik, som straks skulle fylle fem, ville ha kalendergavene sine.

– Gå ned til pappa, sa Bianca.
Hun registrerte at Tore ikke var der i sengen sammen med henne, men syntes ikke det var så rart. Det var ikke uvanlig at han var først oppe.

Guttene gikk ned og ropte opp at pappa ikke var der.
– Sett dere og se på barne-tv, ropte Bianca tilbake, hun ville ikke at de skulle løpe ut i kulden i bare pysjen og begynne å lete etter ham.

Hun gikk ned, og ut døren. Kikket bort på låven som hørte til småbruket deres, så at døren sto på vidt gap og at det var lys der inne. Hun så for seg at Tore satt i den gamle veteranbilen deres der inne og leste avisen, det var sånt han kunne gjøre.
Hun gikk inn i låven, ropte, men fikk ikke svar. Gikk lenger inn, fant ham ikke og snudde for å gå ut igjen idet hun registrerte noe som var helt feil.

– EN FANTASTISK PAPPA.
Vi hopper noen år tilbake i tid: Tore Vestvik og Bianca Tønnessen danser på et utested i Tønsberg, Tores hjemby. Hun kommer fra Horten, og har forelsket seg bunnløst i Nøtterøy-gutten. Han er karismatisk og morsom, har vært norgesmester i boksing flere ganger, er veltrent og kjekk. Hver helg er de ute og danser. De drikker ikke, det fungerer ikke så godt når det viktigste er å danse.

De kjøper et småbruk som viser seg å være katta i sekken, men de står på og skal til slutt bruke åtte år på restaurering. Tore har ønsket seg barn siden han var sju år. Bianca er ikke så opptatt av det med barn. «Vi kan få ett», sier hun. Heldigvis for Tore blir det tvillinger.

Tore har en stor omgangskrets. Han er en ressurs i lokalmiljøet, jobber med ungdom som har det vanskelig, og setter barna sine først i alt han gjør. Bianca har jobbet med elektronikk, men tar fatt på en barnevernspedagogutdannelse. De er fosterforeldre til fire gutter, ungdommer. Gjennom Tore har Bianca oppdaget nye sider ved livet som hun ikke har vært opptatt av tidligere – de menneskelige. Tidligere har hun seilt gjennom, litt ukritisk, litt overfladisk, nå introduserer Tore henne for tanker hun ikke har tenkt tidligere, om oss som mennesker, om valgene vi tar, og hvorfor vi er den vi er.

Han er en mer filosoferende type, og Bianca liker det. Hun er takknemlig for det de har og for at barna hennes har en fantastisk pappa. Samtidig er ikke hverdagen bare en dans på roser. Den er helt vanlig. Oppturer og nedturer. Unger i barnehagen. Middag på bordet. Trening. Jobb og matpakker. Og aldri et signal om at noe var så galt at det var verdt å ta livet sitt for.

FANTASIEN SKUMLERE ENN VIRKELIGHETEN.
Etter å ha funnet Tore død på låven, leverer hun barna hos naboen. Politi, venner og familie kommer. Venninnene tar tak. Én tar ansvar for telefoner og kontakt med begravelsesbyrå, advokat, prest. Én drar hjem og leser seg opp på hvordan man skal håndtere selvmord overfor barn. Én tar ansvar for å sørge for kaffe og mat. Bianca selv tar en organisator- og omsorgsrolle. Alle er så fortvilte og lei seg, hun føler at hun må stå oppreist.

– Jeg tenkte med en gang at det viktigste er å gjøre dette riktig for til ungene. Jeg kan bruke resten av livet mitt på å håndtere min egen sorg, nå må jeg gjøre det som er riktig overfor dem.

Venninnen som har lest om selvmord og barn kommer tilbake etter et par timer med en liste over hva som er viktig å tenke på. Bianca setter seg på dogulvet og går gjennom listen mens hun gråter.

Hun må være helt ærlig, fantasien er skumlere enn virkeligheten. Hun må forberede dem på hva de kommer til å få se, at pappa ligger på en båre, at han ikke sover, men er død. At han er kald, at han ikke kommer til å reise seg og klemme dem, at han kommer til å være blå rundt halsen, at tauet han brukte var veldig sterkt.

IKKE PAKKE INN SANNHETEN FOR BARNA.
Guttene løper inn i låven hvor pappa ligger. De stryker ham på kinnet, klapper på ham, kjenner med de små hendene sine at pappas hjerte ikke slår lenger. De tenner lys med mamma og løper inn for å lage perlekjede som de kan pynte pappa med.

– Jeg var opptatt av å være åpen om det som hadde skjedd. Jeg har selv vokst opp med en pappa og en mamma som alltid har vært veldig åpne. De utsatte meg for livet, men sto der alltid sammen med meg. Sånn ville jeg være for mine egne barn.
– Der og da var det fristende å finne på noe fint å si, som at pappa hadde reist et annet sted, bare finne på noe som ikke var så vondt for dem. Men jeg kunne ikke det. Han hadde ikke reist noe sted, han hadde ikke gått bort, han var død.

Tvillingene lurte på om mamma også kom til å dø.
– Jeg kunne ikke si at det aldri kom til å skje. Jeg valgte å si at alle skal dø, at jeg også kom til å dø en dag. Vi hadde en fin prat om døden og ble enige om at døden ikke bare var skummel, men kanskje en veldig fin ting, en overraskelse? Ingen vet jo helt svaret på det.

Bianca opplevde at mange rundt dem ikke var like ærlige med egne barn. «Det kommer aldri til å skje hos oss. Vi kommer til å leve til vi er hundre år», sa andre foreldre i barnehagen, når barna spurte. Bianca reagerer fortsatt når hun hører sånt.

– Hvorfor skal vi pakke inn sannheten for barna? Folk dør, de går ikke bort. Hva betyr det at de går bort? Hvor går de da?
– Jeg tror det er viktig å høre etter hva barna spør om, og svare konkret på det, fortelle dem hvordan det er, selvfølgelig på en måte som de har mulighet til å forstå. Vi voksne må gjøre oss tilgjengelige i de ubehagelige samtalene, og i stedet for å vike unna og svare «Nei, det kommer aldri til å skje med oss», eller «Det skal ikke du tenke på», må vi sette oss ned og snakke med dem. Tenker du mye på det? Er det noe du lurer på? Ulne bortforklaringer er mye mer skremmende for barn enn å høre sannheten. Hvis de ikke får et svar, lager de seg et eget svar som ofte kan være langt mer skremmende enn virkeligheten, er Biancas erfaring. 

– PAPPAS EGET VALG.
Guttene kom først, så kom jobben med å sortere egne tanker. Det skulle bli en tøff jobb.

– Det er så mange tanker og spørsmål, men jeg forsto tidlig at hvis guttene skulle komme helskinnet ut av dette, så måtte jeg begynne med meg selv. Jeg måtte ta noen valg om å tørre å tro på at det gikk an å leve godt igjen eller ikke. Det er så lett å synke inn i selvbebreidelse: Jeg burde ha skjønt at det var noe. Hvorfor forsto jeg ikke noe? Hva gjorde jeg feil, siden han ikke ønsket å leve lenger? Det må jo ha vært noe med meg? Hvorfor kom han ikke til meg med det som plaget ham? Var jeg ikke en god kjæreste? Til slutt måtte jeg tvinge meg selv til å tenke at dette har ikke du noe skyld i. Det var også viktig å plassere for barna: Dette var pappas eget valg, det var ingen andres skyld.

Spørsmålet om «hvorfor» plaget henne lenge, uten at hun kom noen vei.

– Det var en blindvei til destruktive tanker. Ingen forklaring ville gitt meg et svar som jeg kunne slått meg til ro med. Det som spiller en rolle er hvordan vi tar ham med videre i livene våre, og hvordan vi lever videre. Jeg har brukt mye tid på styre mine egne tanker til ikke å være destruktive. Rett og slett tanketrening. Det er så lett å bli skinndød. Å bare eksistere i hverdagen uten å ha det bra. Det var en stor jobb å finne ut: «Hvem er jeg? Hvem er jeg som mamma, som datter, som venninne? Hvem ønsker jeg å være?». Jeg visste at jeg aldri ville bli den jeg hadde vært, men jeg ønsket å leve godt igjen. Jeg ønsket å ha det bra og se gutta mine inn i øynene og være glad, på ordentlig. Jeg ønsket å vise dem at det går an å ha en sorg i livet og likevel ha det fint. Vi har valg.

MÅTTE MØTE FRYKTEN.
Bianca tok mange valg i tiden etter at Tore døde. Hun forsto at hun måtte kvitte seg med frykten hun hadde i seg. Hun gikk inn og ut av låven om og om igjen, helt til den ekstreme følelsen av frykt og forferdelse ga seg. Hun måtte jobbe med synet av Tore.

Hva skulle hun gjøre for at hennes siste bilde av Tore ikke skulle overskygge alle hennes andre bilder av ham? Hvordan skulle hun kunne tenke på første gang Tore holdt guttene sine, uten at dette nye, forferdelige synet skulle komme i veien?

Den eneste måten hun kunne slutte å være redd på, var ved å møte frykten. Ved å gå inn i låven. Ved å leie en cowboyfilm hvor hun fikk se henging. Hun måtte tørre å gå inn i det.

– Jeg gjorde litt ekstreme ting, men så har det gjort susen og, da! Jeg er ferdig skremt. Jeg fikk ikke tilgang til det gode uten konfrontere det vonde. Det handler om å akseptere det som har skjedd, og så velge hvordan du skal gå videre, og for meg ble løsningen å i enhver situasjon stille meg selv spørsmålene: Hva er det beste jeg kan tenke eller gjøre? Og hva er det dårligste jeg kan tenke? For så å velge det beste for meg selv. Etter hvert ble det min leveregel: «Unn deg det beste for å være ditt beste jeg for andre.» Det var avgjørende at jeg hadde det bra, for at barna mine og de andre rundt meg skulle ha det bra.

Bianca og guttene kom seg gjennom, med samtaler, tårer, latter, gode minner, mareritt og sinne. To ganger var hun lynende forbannet på Tore, begge i situasjoner der hun følte at hun kom til kort som forelder, og ble sint for at han hadde latt henne stå igjen med alt helt alene.
– Den ene gangen vurderte jeg å plante en tuja på graven hans. Han hatet tuja. Men så var det tele i bakken, så jeg fikk ikke spaden i jorden …

Hun kan smile av det nå. Hun har det godt igjen. Kanskje bedre enn noen gang.

NÅR KUNNE MAN HA MED EN MANN HJEM?
For fire år siden traff hun Espen. De møttes på nettet, men hun avfeide ham raskt, helt til han fortalte at han holdt på å avslutte arbeidet med en bok han hadde skrevet sammen med kjæresten Tone, som døde av kreft bare 26 år gammel. Det tok litt tid før Bianca fortalte at hun også var enke, men det var en lettelse 

å ha truffet noen som forsto. Noen som hadde de samme tankene, som hadde kjent sorg og savn på kroppen. Kjent på følelsen av å miste den du elsker. Men også den usikkerheten om når det var greit å smile igjen. Når var det greit å gå på kino? Når kunne man le, uten at andre skulle tenke sitt? Når kunne man ha med en mann hjem? Kysse noen?

– Egentlig hadde jeg jo ikke lyst til å ta i en annen mann engang, men jeg hadde ikke mistet troen på kjærligheten. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle tørre å elske igjen om jeg fant en ny mann. Jeg hadde ønsket det samme for Tore. Hvorfor skulle jeg være alene resten av livet? Hvem ville det være godt for?

Møtet med Espen ble til et kjærlighetsforhold. Det ble til ny, felles bok og det ble til felles firma. Og det ble til en ny pappa for guttene.

– Da vi hadde kjent hverandre et par år, spurte guttene en dag om de kunne få kalle Espen for pappa. Det var et spesielt øyeblikk, både for Espen og meg. Jeg hadde ikke tenkt på akkurat det, men kjente at dette spørsmålet måtte Espen selv få svare på. Guttene var helt tydelige – de ønsket å kalle ham pappa, og etter å ha snakket litt sammen om det, ble guttene og Espen enige om at det skulle de få gjøre. Det gjorde ikke Tore noe mindre. Guttene er veldig bevisste på og stolte av hvor de kommer fra. Det bare føltes veldig riktig for dem.

– En stund etter dette var Espen med på skolen en tur, Birk holdt Espen i hånden og så møtte vi en jente Birk kjente. «Hei, Birk, er ikke pappaen din dø’a?» spurte jenta. «Jo, men nå har jeg fått en ny, og han heter Espen!», svarte Birk stolt. Det var et godt øyeblikk for oss alle sammen.

– DET GÅR AN Å FÅ DET GODT IGJEN.
I dag jobber Bianca først og fremst med å holde foredrag som motiverer og engasjerer folk til å ta gode valg i eget liv. Hun jobber også med kurs, som for eksempel med etterlatte etter selvmord, i hvordan man skal kommunisere med barn i sorg, eller med parkommunikasjon, i tillegg til å jobbe med familieråd i barnevernet som barnas talsperson i vanskelige saker.

Hun er en annen Bianca enn da hun som 20-åring jobbet med elektronikk i Horten.
– Jeg er veldig takknemlig over å ha det så bra. Vi kommer alltid til å ha en sorg over hva vi mistet. Men samtidig har vi en stor glede over hva vi har fått. Det går an å få det bra igjen. Men det krever at du tar gode valg for deg selv også.