Rotnorsk i Hallingdal

Opplevelsene står i kø i Hallingdal i høstferien. Der kan barn og voksne bli godt kjent med rovdyr og mer koselige dyr fra norsk natur. I Bjørneparken i Flå venter bjørner, elg, rever og rådyr i tillegg til morsomme aktiviteter som hinderløype og klatreborg. På Langedrag kan dere være med på familieleir med spennende aktivitetsprogram i flere dager, eller dere kan velge dagsbesøk for å titte på ulv, gauper og de andre dyrene på gården. I Hallingdal Feriepark kan du utfordre deg selv i Høyt og Lavt klatrepark og slippe løs barna i lekelandet Hurramegrundt. Geilo Sommerpark er også åpen med Høydepark, downhillsykling og sykkelutleie. Og skulle du trenge en varm opplevelse i høstferien, så er Tropicana Badeland på Gol et anbefalt valg.

Snøhetta

Det å oppleve mektig natur fra vakker arkitektur gir en helt spesiell opplevelse både for små og store. På Tverrfjellet i Dovre ved Hjerkinn kan dere få en slik opplevelse. Her har arkitektfirmaet Snøhetta bygget et vakkert prisbelønt bygg i tre, glass og stål der man kan sitte innendørs og nyte utsikten mot Snøhettamassivet. Utsiktspunktet ligger en 1,5 km lang gåtur fra Hjerkinn langs en fin grussti hvor det også er mulig å trille vogn. Er dere like heldige som vi var, får dere se moskus på turen (på trygg avstand). Området er også beite for villrein, så ta med kikkert!

Fjellet for ferskinger

Er du ikke blant dem som kan skryte av at du løp rundt som en fjellgeit omtrent før du kunne gå, og nå har en laaang merittliste for toppturer, du heller? Det er fortsatt ikke for sent å lære seg å nyte fjellet. Turistforeningen har skreddersydde opplegg for den ferske fjellfamilien på Haukeliseter Fjellstue i høstferien. Der lærer foreldre og barn alt fra bruk av kart og kompass til hvordan man kler seg på tur – og ikke minst, hvordan man har det gøy i fjellet. Sjekk ut Turistforeningen.no for flere turer. 

Ikke noe varmer så godt som en deilig suppe nå som kulda har satt inn. Vi småfryser gjerne hele dagen, fra vi skraper is av bilruta på morgenen, til vi kommer småhutrende inn døra med roser i kinn og ønsker oss at noen hadde fyrt opp i peisen før vi kom hjem. Da er vårt råd: Server suppe til middag! Ikke bare smaker det nydelig, men du blir varm innenifra. Nyt!

Alle oppskrifter er til fire personer.

FISKEBOLLESUPPE

Aldri hørt om fiskebollesuppe, sier du? Prøv denne, både du og barna kommer til å elske den!

Dette trenger du:

• 500 g fiskeboller eller suppeboller av fisk
• 3 gulrøtter
• 1/2 purre
• 1  løk
• 2 ss olivenolje
• 2 ss smør
• 3 ss hvetemel
• 2 dl lett matfløte
• 1 dl crème fraîche lett
• 7 dl vann + kraft fra fiskebollene
• 1  grønnsaksbuljongterning
• 1/2 ts salt
• 1/4 ts pepper

Slik gjør du:

1. Skrell gulrøttene og løken og skjær disse og purren i biter. Stek grønnsakene lett i en panne tilsatt olje på middels sterk varme. 

2. Bland vann og kraft fra fiskebollene til du får ca. en liter væske til fire porsjoner suppe. Smelt smøret i en gryte, ha i melet og tilsett deretter litt og litt av væsken mens du rører godt mellom hver gang for 
3. å bli kvitt klumper. La dette koke i 10–15 minutter på middels varme. Rør av og til. 

4. Tilsett buljongterningen som du da smuldrer i, ha i matfløte og crème fraîche. La det koke opp og smak til med salt, pepper og ev. litt muskatnøtt. 

5. Ha i grønnsakene og la det koke i ca. fem minutter. Til slutt har du i fiskebollene. La det koke til bollene er blitt gjennomvarme, ca. fire–fem minutter.

Tips: Ha litt karri i den hvite sausen neste gang, så har du en litt annen variant av fiskebollesuppen.
Har du noen grønnsaksrester liggende? Hiv dem i suppen! Supper og gratenger er en ypperlig og økonomisk måte å bli kvitt grønnsaksrester fra ukens middager.
Kilde: Tine.no

APPELSIN- OG GULROTSUPPE

Appelsin, gulrot og ingefær er nydelig sammen, og denne fargeklatten av en suppe lyser opp den gråeste vinterdag.

Dette trenger du:

• 1 løk, hakket
• 500 g gulrot i tynne skiver
• 1 båt hvitløk, hakket
• 1 ss finrevet frisk ingefær
• 1 ss smør
• 5 dl hønsebuljong (utblandet)
• 5 dl lettmelk
• 2 dl appelsinjuice
• 2 ss lettrømme
• 1 ss frisk kruspersille finhakket
• 1 ts salt
• 1/2 ts pepper

Slik gjør du:

1. Fres løk, gulrøtter, hvitløk og ingefær i smør til det er mykt, men ikke brunt.
2. Hell på hønsebuljong og kok grønnsakene til de er godt møre.
3. Kjør suppen i en food processor til en jevn suppe eller bruk en stavmikser, og kok den deretter opp med melk og appelsinjuice.
4. Smak suppen til med salt og pepper og server den rykende varm med en topp rømme og persille.

Kilde: Melk.no

BROKKOLISUPPE MED OSTETOAST

Mild og god, og kaller du den Dragesuppe skal du se den går ned på høykant.

Dette trenger du:

• 1/2 kg brokkoli
• 5 dl mørk kjøttbuljong
• 1 ss maisstivelse (maisenna)
• 5 dl melk
• 4 ss crème fraîche lett
• 4 skiver hvitost
• 8 skiver grovt brød

Slik gjør du:

1. Kok brokkolien nesten mør i buljong og mos brokkoli og buljong sammen i food prosessor. Rør maismelet ut i litt av den kalde melken. Ha brokkolimosen, melk og maismelblandingen i en kjele og kok opp suppen under omrøring. La suppen småkoke mens ostetoastene lages. Legg osteskivene mellom to og to brødskiver, og stek dem sprø i varmt toast eller vaffeljern.
2. Server suppen med nylaget toast til.
3. Pynt gjerne med litt kesam eller matyoghurt.

Kilde: Melk.no

– Dere er unge foreldre, hvordan er det?
– Det er fordeler og ulemper med det. Vi har kanskje mer energi, men kunne for eksempel ha brukt mer tid på å reise hvis vi ikke hadde fått barn så tidlig. Jeg er uansett ferdig med å gå på byen hver helg, og nå har jeg alltid noen å komme hjem til. Det er utrolig koselig. Dessuten tror jeg det begynner å bli litt trendy å få barn tidlig igjen, vi har flere venner som har barn.

– Var det planlagt å få barn i så ung alder?
– Veel, det var vel litt femti, femti. Vi hadde snakket om det, og var gira på det begge to. Men vi trodde ikke det skulle gå så fort. Altså, hun var gravid to uker etter at vi begynte å prøve!

– Vil dere ha flere barn?
– Ja, ja, ja! Det MÅ vi ha! Akkurat nå studerer Benedichte, så det blir ikke før hun er ferdig med sykepleien. Men da skal vi kline til! Også der er det litt blandede følelser, for nå som Theo er drøyt to år begynner det jo å bli skikkelig digg. Han er med og leker, han legger seg tidlig på kvelden, sover til åtte og så skal vi liksom begynne fra skrætsj? Så ser vi bilder fra han var baby, og så skjønner vi jo at vi må oppleve det en gang til. Men det blir maks to, altså. Selv om det er farlig å si. Om ti år sitter jeg plutselig der og er firebarnspappa …

– Danser dere mye hjemme?
– Ja, vi krydrer hverdagen litt. Med en gang jeg setter på musikk, er Theo førstemann ut på gulvet, så klemmer jeg til rett etterpå. Så kaster Benedichte seg med i dansen.

– Hva slags musikk spiller dere? Er det mye vals i heimen?
– Hehe, nei. Theo foretrekker rask musikk, ellers blir det kjedelig. Han spinner rundt, og så har jeg lært han å breake. Stort sett gjør han akkurat det samme som meg.

– Du kom til Norge fra Hviterussland for ti år siden. Hva har din bakgrunn å si for oppdragelsen av Theo?
– Egentlig ikke så mye. Jeg har ikke så mye tilhørighet til min egen kultur. Allikevel er det noen ting jeg gjerne vil ta med videre: Det er viktig å være oppmerksom på det barna er gode til. Det irriterer meg litt med nordmenns barneoppdragelse, at de lar barna gjøre nøyaktig hva de selv vil.

– Så du har et litt annet syn på disiplin, kanskje?
– Jeg er opptatt av at foreldre ikke direkte sier «dette skal du gjøre». Men gjøre som min mor: Da jeg hadde danset noen år, gikk jeg litt lei. Da sa hun at «en dag vil dansen føre deg videre», og det har jeg takket henne for mange ganger etterpå.

– Vil det si at du er en streng pappa?
– Ja, jeg vil jo si at jeg kanskje er litt strengere enn gjennomsnittet. Men så er det vanskelig å gjennomføre noen ganger. Som dette med lørdagsgodt. Når jeg ser ham lite i hverdagen og han absolutt har lyst på en kjærlighet på pinne når jeg kommer hjem, så har jeg rett og slett ikke styrke i kroppen til å si nei.

– Lærer du ham russisk?
– Så mye jeg kan. Men så ser jeg ham lite i hverdagen, så det blir ikke nok. Nå har han begynt å snakke som en foss, men ordene som kommer ut er jo norske. Og jeg synes det er vanskelig å svare på russisk når han snakker til meg på norsk. Og hvis jeg snakker til ham på russisk, svarer han på norsk. Men han forstår, da. Jeg må nok være flinkere til å være konsekvent.

– Tror du Theo vil bli danser, som pappa?
– Nei, jeg håper da ikke det! Det er mange andre idretter som er gøyale. Men klart, hvis han har et sterkt ønske om å bli proff danser, så skal jeg støtte det og hjelpe ham.

– Hva om han flytter ut av hjemlandet for å jakte dansedrømmen, slik du gjorde?
– Skal du bli profesjonell danser, er Norge for lite. Da må du ut. Og som sagt, vil jeg støtte ham dersom det er dette han selv vil.

– Hva liker Theo best å gjøre når han er sammen med pappa?
– Kjøre bil! Altså, ikke sitte på, men sitte i førersetet med meg på passasjersiden og trykke og ordne. Med motoren på, og gjerne musikk til!

– Var Theo med på noen av livesendingene i høst?
– Nei, det er aldersgrense på å være publikum på «Skal vi danse» – det vil si du må kunne sitte rolig under hele sendingen. Men han så reprisen på søndag, og da synes han det var veldig stas å se pappa på tv!

– Du gikk ut for noen uker tilbake – blir det flere sesonger for din del?
– Dette var min sjette sesong, og det kommer selvfølgelig litt an på. Det tar utrolig mye tid.

– Hva synes Benedichte om at du er mye borte i perioder?
– Hun er så klart ikke superfan. Men hun er like innstilt som meg på å gjøre ting vi synes er artig, og som vi kan være stolte av senere i livet.

– Og Theo, merker han at pappa er mye borte?
– Helt fra begynnelsen har det vært jeg som både står opp med og legger Theo. Hver dag. Så når jeg ikke rekker hjem til legging, roper han bare på pappa. Det er jo litt trist. Men! Det er en ende på denne reisen … 

Antall sykedager

Hvis barnet ditt er sykt, eller den som passer barnet er sykt, har du rett til omsorgspenger. Hver av foreldrene har rett til ti dager fri med lønn hver pr. år hvis dere har ett eller to barn. Har dere flere, øker det til 15 dager pr. år. Er du alene om omsorgen, har du rett til hele kvoten – altså 20 sykedager for ett eller to barn og 30 dager for tre eller flere. Disse sykedagene har dere ut året barnet fyller 12 år. Dersom dere har et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn, kan dere få ti dager i tillegg og aldersgrensen kan økes til 18 år. Hvis sykedagene er brukt opp, kreves det legeerklæring for å være hjemme med sykt barn.
(Mer om rettigheter og stønader hos Nav. Reglementet er nedfelt i Folketrygdloven.)

Når må barnet holdes hjemme?

Hovedregelen er at barnet bør være friskt nok til å kunne delta i normale aktiviteter, og at barnet skal være feberfritt.

Feber

Barn med feber skal være hjemme. Barns normale temperatur kan variere, men over 37,5 grader om morgenen og 38 på kvelden anses som feber. Mange mener barnet skal ha en feberfri dag hjemme.

Omgangssyke

Så lenge barnet kaster opp og har diaré, må det holdes hjemme. Det kan ikke sendes i barnehagen før to døgn etter at det er blitt symptomfritt. Hvis man mistenker at diareen skyldes noe barnet har spist, bør barnet undersøkes av lege. Er barnet av typen som ofte er litt løs i magen, trenger det ikke holdes hjemme av den grunn.

Øyekatarr

Det er bare med kraftig øyekatarr med rikelig pussdannelse at barnet bør holdes hjemme av smittevernhensyn. Da bør dere også oppsøke lege. Dersom legen gir øyendråper eller salve, kan barnet gå i barnehagen dagen etter at behandlingen er startet. Barnehagen kan ikke forlange at barn med rennende øyne skal undersøkes av lege eller få øyendråper for å få være i barnehagen. De kan likevel ta det opp til vurdering med foreldrene.

Influensa

Influensa er en årlig tilbakevendende infeksjonssykdom. Symptomer er feber, muskelsmerter, hodepine, tørrhoste og slapphet. Noen ganger kan også plager med mage oppstå. Sykdommen varer som regel sju-ti dager. Det finnes  vaksinasjonsmuligheter.
(Les mer om influensa, vaksinasjon og smittevern på Folke­helseinstituttet.no.)

Hoste

Barn med hoste kan gå i barnehagen som vanlig dersom barnet ikke virker sykt eller har feber. Hvis hosten gjør at barnet ikke klarer å leke eller delta i aktivitetene, bør du likevel vurdere å holde barnet ditt hjemme. Ved langvarig eller kraftig hoste, bør barnet undersøkes for bl.a. kikhoste.

Forkjølelse

Barnet kan gå i barnehagen så lenge allmenntilstanden tilsier det.

Ørebetennelse

Ørebetennelse gjør fryktelig vondt og barnet sover ofte dårlig og gråter mye. Øre-verken kommer vanligvis plutselig, ofte kombinert med feber og forkjølelse. Hvis barnet likevel virker i god form, kan det sendes i barnehagen/på skolen.

Brennkopper

Hvis brennkoppene er mange og synlige, må barnet holdes hjemme pga. smittefare. Er det bare noen få som kan dekkes til, kan barnet gå som normalt. Her må dere vise skjønn og tenke på at sår med sekret kan smitte andre barn, enten ved direkte eller indirekte berøring.

Lus

Lus smitter lett, og barnet må holdes hjemme til første runde med lusekur er unnagjort. Dere må også varsle barnehage, skole og omgangskrets.

Kikhoste

Kikhoste må behandles av lege. Begynner du behandlingen rett etter at sykdommen har brutt ut, er barnet vanligvis smittefritt først fem dager etterpå. Det må derfor holdes hjemme hele denne perioden. Starter behandlingen etter noen dager, er barnet mindre smittsomt og kan gå i barnehagen/skolen dagen etter.

Kusma

Barn som ikke er vaksinert, kan få kusma. Hold barnet hjemme i ni dager etter at hevelsen starter. Er de andre barna vaksinert, er det allmenntilstanden som avgjør når barnet kan sendes avgårde.

Småmark

Små «riskorn» i bleien kan være tegn på barnemark eller spolmark, som det også kalles. Kløe i rumpa er det vanligste symptomet. Dere blir kvitt barnemark med en ormekur fra apoteket. Når kuren er påbegynt, kan barnet gå i barnehagen.

Meslinger

Barn som ikke er vaksinert, kan få meslinger og må holdes hjemme i minst fire dager etter at utslettet først blusset opp.

Ringorm

Barnet kan gå i barnehagen eller på skolen dagen etter at behandlingen er igangsatt.

Vannkopper

Barnet må være hjemme helt til alle blemmene har tørket inn.

Du trenger ikke være hjemme hvis …

Sykdommer hvor det ikke er nødvendig å holde barnet hjemme (dette fordi smittefaren allerede er over på diagnosetidspunktet):

• Femte barnesykdom
• Munnsår/herpes simplex
• Hånd-fot-munnsyke
• Mollusker
• Vorter
• RS-virus

– Se mamma, en øgle!

Siena (5) griper intuitivt fatt i hånden min, og peker på en mann som selger effekter fra Sahara. Og ganske riktig, på skulderen hans sitter en liten kameleon med klinkekuleøyne og følger bevegelsene våre. Plutselig ruller den ut en lang tunge og snapper opp en flue. Barna sperrer øynene opp, og storebror Mattis (8) drister seg til å ta på den.

Vi er i Marrakech på den kjente, åpne plassen Djema el Fnaa som har vært uforandret de siste 800 årene. Inntrykkene står i kø.
Hissende kobraer, tørkede skorpioner, sjonglører, akrobater, spåkoner og amatørboksing er innen rekkevidde. Mesteparten er plassert i barnevennlig høyde, slik at små øyne kan få med seg alt som skjer uten å måtte løftes opp.

Et avkappet lammehode stjeler oppmerksomheten vår i den myldrende medinaen bak Djema el Fnaa. Slakterbodene her er definitivt mer fargerike enn ferskvaredisken på Ica hjemme. Kamelburgere, velduftende krydder og stinkende garverier finner vi også på vår vei. Her inne, i trange labyrinter konstruert for eseltrafikk, er alle sansene i full sving.

PRUTING IKKE FOR AMATØRER.
– Nesa mi er sliten, sier Siena etter første dag i medinaen.

Men det er ikke bare luktesansen som filleristes.
– Jalla, jalla! ropes det plutselig, og det er bare så vidt vi rekker å hoppe unna før eselet med ryggen full av dagens Coca-Cola­leveranse dundrer forbi.

Eksotisk, javisst. Det eneste som bryter med idyllen er det stadige maset om dirham. Selvutnevnte venner nøler ikke et sekund med å tilby oss alt fra flyvende tepper til håndsmidde smykker.
– My friend, special price for you!

Men det skal vise seg at pruting i Marrakech ikke er for amatører.

Vi klekker ut en familiestrategi som involverer barnas skuespillerevner. Den går omtrent sånn: Et av barna stopper opp for å se på noe vi på forhånd har bestemt oss for at vi har lyst på. Et nanosekund senere er salgsmannen på plass, og ber om en latterlig høy pris. Foreldrene (jeg) kommer på banen, og forsøker å prute prisen ned. Det har jeg varierende hell med, for selgerne er drevne, og er det noe de har peiling på er det svulmende morshjerter. Nådestøtet er derfor når barna av egen fri vilje legger tilbake gjenstanden og signaliserer at de vil videre. Da går prutingen som en lek, og jeg kan nesten tillate meg å kokettere med selgerne. Plutselig har de mer lyst til å selge enn vi tilsynelatende har til å kjøpe, og sånt blir det saftige kupp av.

FROKOST PÅ TAKTERRASSEN.
Når man reiser med barn er det sjelden man får unnet seg den feriesøvnen man ønsker seg. I Marokko kan du like gjerne innstille deg på å våkne med fuglene. I femtiden kaller nemlig muezzinen til bønn, og selv om man muligens kan avskrive bønneropet som eksotisk, så er marokkanerne et morgenfuglfolk.

For å skli smidigst mulig inn i dette landet, gjør man lurt i å både legge seg og stå opp tidlig. Belønningen åpenbarer seg ved frokostbordet. Knasende sprø croissanter, myke pains au chocolat, ferske baguetter, honning og hjemmesyltede bær. Gudskjelov lot franskmennene det aller beste bli igjen da Marokko ble avkolonisert for 50 år siden. Vi voksne får café au lait, og tror nesten vi er i Paris. Barna får varm kakao i romslige boller, og tror de er i himmelen. Det er de nesten også, for frokosten serveres høyt hevet på riadens delikate takterrasse.

OVERNATTING BLANT DADDELPALMER.
Etter hektiske dager i Marrakech skal det godt gjøres å ikke bli sliten. Da er det fint å vite at resten av Marokko venter. Strekningen som spenner seg østover mot Sahara er landets absolutt vakreste reise. Her står palmeoasene i sterk kontrast til det golde landskapet. Innimellom daddelpalmene ligger kasbah'ene (islamsk by eller festning) skjult, og mange er åpne for overnatting. Noen er primitive, andre mer forseggjorte. Ait Abou er favoritten vår, til tross for at den er av det ytterst primitive slaget. Allikevel er det noe med eieren Mohameds lidenskap som fascinerer.

– Når det regner løper vi rundt med bøtter og håper at sola skal komme fram og tørke huset før det kollapser.

Sånn har familien hans holdt på i over hundre år for å beskytte det skjøre bygget som består av jord, vann og halm. På dagtid leier vi nusselige små esler som frakter oss rundt i oasen. Barna føler seg trygge og velkomne, og legger sin elsk på hvert sitt favorittesel. Men når Ali Baba, som Mohamed kaller mannen min, kaster seg på eselryggen, sier Siena ifra.
– Pappa, det der går IKKE, han kommer til å brekke beina!

Om kvelden tester vi tradisjonelt hammam, og går til dekket bord opplyst av blafrende stearinlys. Dette er Marokko på ordentlig, og dessuten en god oppvarming til vi skal videre til ørkenen.

Annerledes: Alt er annerledes i Marokko, også veiskiltene på vei mot ørkenen.

PÅ KAMELRYGGEN I ØRKENEN.
Få er klar over at Sahara bare ligger drøye tjue mil øst for Marrakech. Ungene hyler av fryd når de får øye på det første trafikkskiltet med bilde av en kamel, og ikke mange kilometerne etter filmbyen Ourzazate, forsvinner veien rett inn i en sanddyne. Heretter er det kamelkrefter som gjelder.

Vi innlosjeres på Kasbah Sable d’Or, hvor vi har reservert både rom og ørkensafari på forhånd. Det finnes mange herberger å velge blant i landsbyen Merzouga, men på nett har vi fått god kontakt med vertskapet Isabel og Rachid. Midt inne i sanddynene har de en teltbase der vi skal overnatte.

Neste morgen vekkes vi grytidlig av et skingrende «asalam 'alaykum!» Det er kamelfører Mohamed som melder sin ankomst med kamelene sine. Isabel fikser frokost i en fei, og knytter indigoblå turbaner på barnas hoder. Så er vi på vei, gyngende innover ørkenlandskapet. En voksen og et barn pr. kamel, og det kiler i magen når sanddynene forseres.

Et par timer senere kommer vi frem til basen, og Mohamed forsvinner inn i teltet for å rulle ut madrasser og sette på tevann. Te er viktig, og som overalt ellers i Marokko, er det søt myntete som gjelder.

Kamelskjelett: Ville kameler ferdes i området nær Sahara. Noen etterlater seg beinrester som er spennende for barna.

BARNA LAGER SANDENGLER.
Mattis og Siena ruller rundt i sanddynene, lager sandengler og løper om kapp i nedoverbakkene. Det er ingen referanser til tid utover himmellegemenes bevegelser, og før jeg har rukket å tenke at det er middagstid, putrer det godlukt fra Mohameds feltkjøkken.

Isabel har sendt med lammetagine med aprikoser og mandler. Vi er glade vi husket å ta med oss et par flasker vin. Til dessert får vi myk, fransk sjokoladekake, og kamelførerens øyne lyser fornøyd.
– Asalam 'alaykum! sier han igjen.

Fred være med dere, betyr det. Og vi føler absolutt at freden er med oss mens stjernene funkler for oss og kamelene, som drøvtygger så det surkler gjennom teltduken. 

– Det ble dessverre slik at jeg resignerte. Etter et par år i barnehagen innså jeg at det sto altfor mye i veien for å skape de gode her og nå-relasjonene mellom voksne og barn som jeg er så opptatt av, sier barnehagelærer og forfatter Kjell Gustumhaugen (39).

Etter tre års utdannelse, tok han i 2011 steget over fra det teoretiske perspektivet av pedagogikk i barnehagen, til virkeligheten: Han begynte å jobbe i barnehage.

– Det kan godt hende at jeg var naiv, men det var på mange måter en sjokkerende overgang. Det som slo meg aller mest var det enorme gapet mellom den akademiske tilnærmingen og det teoretiske vi lærer på skolebenken, og den praktiske hverdagen i barnehagen.

Gustumhaugen kom fra en vanlig kontorjobb i Helsedirektoratet med 17 etasjer fulle av byråkrati. Nå sto han plutselig med ansvaret for 18 barn til enhver tid, hvor han måtte være 100 prosent fysisk og mentalt til stede for barna hele tiden.

NAKEN BESKRIVELSE AV BARNEHAGEN.
Og slik begynte sakte, men sikkert en bokidé å ta form.

–  Med denne overgangen kom også tilgang til nye, ulike og vidunderlige perspektiver, og ikke minst mange nye relasjoner til små og store mennesker, som satte i gang tankevirksomheten og etter hvert skrivingen, sier den tidligere barnehagelæreren.

Det som begynte med små lapper med refleksjoner tenkt som arbeidsnotater, ble så mye, så viktig og stort at han etter et par måneder begynte å systematisere innholdet.
– Så ble det mer påfyll, og jeg synes jeg fikk det til å sitte. Og det var refleksjoner jeg mente måtte være interessante for andre, både barnehageansatte, andre med tilknytning til barnehagen og foreldre. Hvis jeg tenkte som jeg gjorde, måtte det være andre som tenkte på samme måte.

I oktober kom boken, som fikk tittelen «Blant hjertevarme og utilstrekkelighet – ett år som barnehagelærer». Her beskriver Kjell Gustumhaugen hverdagen i barnehagen nakent, om det han ser på som ukultur blant ansatte, med for mye fokus på voksenstyring, for lite fokus på barna og deres verden.

– Veldig mange journalister tar tak i min beskrivelse av kulturen blant de ansatte, og det skjønner jeg. Jeg beskriver det usminket og ærlig slik jeg opplever det. Og jeg synes ikke vi skal være redde for å ta tak i dette. Men det er viktig for meg å si at jeg ikke er ute etter å stigmatisere en hel arbeidsgruppe, sier forfatteren.

– Jeg snakker ut fra et hundre prosent faglig perspektiv, med tanke på å skape en barnehagehverdag som er best mulig for barna og mest mulig i tråd med slik Rammeplanen beskriver at vi skal jobbe. 

KUNNSKAP DRUKNER I DET PRAKTISKE.
Mest av alt skriver han om sine drømmer for hvordan avdelingen skulle bli og om knuste drømmer underveis. For selv om han fikk til en del endringer – som å kutte unødvendige rutiner, druknet altså teorien i møte med det praktiske. Hvorfor?

– Hovedsakelig dreier det seg om to ting: Tid – det er altfor lite tid til å sette seg ned å reflektere i fellesskap, diskutere, finne nyanser og tilnærmingsmåter til hvorfor for eksempel den nye gutten slår de andre barna. Det andre er den eksisterende kulturen for å ha et praktisk fokus. I barnehagen jobber det mange som ikke har fått muligheten å studere pedagogikk og som kanskje ikke ser verdien av refleksjon i like stor grad. Denne kulturen er svært vanskelig å endre fordi den sitter så sterkt og fordi det er så lite tid.

Han tror det er derfor så mange nyutdannede barnehagelærere med så mye engasjement, pågangsmot og kunnskap til å endre barnehagehverdagen gir seg etter bare to, tre år. Det blir for overveldende.
– Jeg er opptatt av at flinke fagpersoner tas bedre vare på, og at myndighetene sørger for god nok rekruttering til yrket. For det er ingen tvil om det er store forskjeller på utdannede ansatte og de som ikke har samme tilnærming til faget. Du blir ikke automatisk flink til å jobbe med barn etter tre år på skolen, og mange assistenter er fantastiske med barna, men det er ikke alltid at hjertevarme strekker til. Hadde alle hatt samme forståelse av grunnleggende pedagogiske tanker om hvor man vil, hadde det vært enklere å jobbe slik det er forventet av oss.

– Så din drømmebarnehage består av kun barnehagelærere?
– Selv om jeg skjønner at det er praktisk umulig å gjennomføre, er svaret ja, barnehagelærere og andre med en grunnkunnskap om barn, barndom og moderne barnehagepedagogikk. Det ville gitt det faglige kollegiet en viss felles grunnforståelse å jobbe ut fra. 

– Men er det ikke en pedagogisk leder sitt ansvar til å overføre denne kunnskapen til de ikke-utdannede på avdelingen?
 – Jo, men det er nettopp dette ansvaret som er så overveldende, og som til slutt gjorde at jeg resignerte. Utdannelsen forbereder oss ikke på hvor stor mengde veiledningskunnskap vi må inneha, eller hvor stort personalansvar en barnehagelærer får. Jeg følte at jeg tidvis mistet meg selv som fagperson og at det var vanskelig å mestre enkelte sider ved jobben.

DEBATT OM KVALITET.
Etter mange år med kamp om å få nok hender inn i barnehagen, og ikke minst nok plasser, mener Kjell Gustumhaugen at tiden nå er inne for en god og tøff diskusjon om kvaliteten i barnehagen. Og nettopp derfor har han skrevet denne boken.

– Jeg ønsker en debatt, at temaet blir løftet frem og diskutert på myndighetsnivå. Og jeg ønsker at de som uffer seg stille i jobben kommer frem. Ikke minst vil jeg det aller beste for barna, sier han.

Etter at boken kom i salg, har han fått mange tilbakemeldinger. De fleste positive.
– Det har kommet få negative reaksjoner på boken. Folk sier de kjenner seg igjen. Og jeg henger jo ikke ut noen.

Han nevner en av de positive beskrivelsene han har av en barnehageassistent i boka:
– Vi var ute på tur, og en av assistentene hadde et belte inntil kroppen under termodressen sin. Der hadde hun stappet inn barnas ullsokker. Så etter hvert, når barna begynte å fryse på beina, tok hun frem kroppsoppvarmede ullsokker til alle sammen. Det oser det hjertevarme av, hvis man leser boken ser man at jeg hyller assistentene også.

Den tidligere barnehagelæreren begynner snart i ny jobb, på et barnehjem.
– Jeg vil jobbe tettest mulig med barn, hvor det ikke står så mye i veien for de gode relasjonene.

– Kommer du til å gå tilbake til å jobbe i barnehage igjen noen gang?
– Ja, det kan godt hende, avslutter Kjell Gustumhaugen med et smil.

Tuppen og Lillemor har blå øyne, lysegult hår og en dag krangler de høylytt og begynner å slåss … Den over hundre år gamle og litt uskyldige barnesangen er utdatert, skal vi tro dagens forskere på jentemobbing.

Jenter lager ikke lenger stygge blåmerker, de gjør noe enda verre; de sier ikke noe. Tilsynelatende tause. Utfrysing, intriger, ryktemakeri og manipulering i det skjulte er typiske kjennetegn på jenters tause terror.

Helt vanlige jenter opplever dette hver eneste skoledag. Sår på sjelen som påføres oss av andre mennesker, kan ofte gjøre mer vondt enn ulykker, viser undersøkelser.

VÅR JENTE VAR IKKE INVITERT.
– Jeg tror de hører dårlig, mamma. De hører ikke hva jeg sier når jeg roper til dem i skolegården. De bare løper videre!

Vi hadde akkurat flyttet til en annen by da hun skulle begynne i tredje klasse. Hun var åtte år og syntes det var trist å flytte fra vennene, men også litt spennende; større by, ny skole, nye venner. Hun var ei sosial jente. Var alltid med noen hjem, eller hadde med venner hjem til oss. Bestevennene var viktige, men hun likte også å være alene og kunne sitte på rommet sitt med lukket dør i timevis og pusle med sine egne ting.

Det tok tid før vi forsto at ikke alt var som det skulle. Vi tok for gitt at det sosiale skulle fungere. De var jo bare åtte år.

Vi burde kanskje ha forstått det da hun ville slutte på SFO etter bare en måned. Først mye senere skulle vi forstå grunnen: Når barna var på SFO, var ikke det sosiale lenger kontrollert av lærere. Der fikk utfrysingen og utestengingen fritt utløp, og ingen så det. Men det forsto vi ikke da. Vi burde også ha forstått det da hun etter tre måneder kom og sa at «Nå har jeg spurt Henriette om vi skal leke sammen etter skolen hver dag siden jeg begynte, men det passer aldri».
– Lek med noen andre, sa vi, men det var ikke så enkelt. De hun følte seg mest lik, var den gjengen som dessverre hadde en leder som bestemte at hvis dere leker med hun nye, da leker ikke vi med deg.

Den første vinteren, en dag vi var på vei til butikken, møtte vi klassen med akebrett under armen.
– Hei! Vi skal ake! Alle jentene og de kuleste guttene er invitert!

Men ikke vår jente. Et par andre var heller ikke invitert.
– Det har dessverre vært sånn siden første klasse, sa læreren.

Vi inviterte hjem. Inviterte på kino. Inviterte hele klassen i bursdag. Og hun ble invitert tilbake. Men når det var henne og «gjengen», satt de andre og hvisket sammen.
– Hun må kjempe seg inn, sa moren til lederen i jentegjengen.

Og åtteåringen kjempet, hver dag. Et helt år kjempet hun. Og hun smilte.
– Se mamma, jeg har det bra. Jeg smiler jo! Se!

SELVTILLITEN HAR FÅTT EN SOLID SKRAMME.       
Stadig oftere var det sammenbrudd om kvelden. Endeløse gråtetokter, hvor gjerne små, ubetydelige ting ble gjort store. Vi forsto at det ikke var det det handlet om.

Til slutt vendte hun alle ryggen. Hun ville ikke være med og leke for enhver pris. Hun ville ikke krype og kjempe seg til en plass i venneflokken. Da hun fylte ti var hun aldri sammen med noen.

Det var utallige møter med lærer, sosiallærer og helsesøster, men det hadde gått for langt. Jenta vår som alltid hadde hatt så mye latter i seg, hadde sluknet. Blitt sint. Strevde med dårlig selvtillit. Hun hadde havnet i den dårlige sirkelen. Når andre ikke er greie mot deg, blir du ikke særlig grei selv heller.

Det var aldri stygge ord i friminuttene. Det var aldri slemme sms-er, hånlatter, hatefulle blikk eller synlig erting. Tvert imot. Det var klemmer og lek – så lenge læreren var der. Idet læreren snudde ryggen til, ble hun  oversett, overhørt, tilintetgjort.

– Jeg er sikker på at de hører veldig dårlig, mamma, jeg tror de må gå til legen.
– Jeg tror ikke det, jenta mi. Men jeg tror vi flytter tilbake.

Vi hadde heldigvis muligheten til å flytte. Tilbake til godt klassemiljø og gode venner som sto med åpne armer og ønsket velkommen hjem. Vi var heldige. Men jenta vår har fått en solid skramme. Latteren sitter ikke like løst som den pleide. Selvtilliten har fått seg en solid knekk. Den tause mobbingen har satt dype spor. Vi håper det kan repareres.

MOBBER FORDI DE VIL BLI SETT.
– Det er ofte ressurssterke, populære jenter som mobber andre. De gjør det gjerne godt på skolen, er flinke og omgjengelige. De legger føringer på hvem som er innenfor, og hvem som er utenfor, og bruker subtile virkemidler som blikk og smil, tegn som for læreren kan være usynlige, men svært reelle for den det gjelder, sier Kari Myklebust, som i 2008 skrev en masteroppgave om nettopp jenters mange skjulte måter å mobbe andre jenter på og svakheter ved skolenes antimobbeprogram.

Kari ble selv utsatt for jentemobbing fra 4. til 10. klasse og husker med gru på garderoben og andre steder der jentene visste at voksne ikke kunne gripe inn.

– Det gikk i himling med øynene, lavmælte kommentarer når jeg snakket i klasserommet, nye klær som ble ødelagt. Jentene i klassen smilte og lot meg være med i leken da voksne var i nærheten, men så snart de rundet hjørnet, begynte det igjen, sier Kari Myklebust, som i dag jobber som lærer og er spesielt opptatt av de sosiale relasjonene mellom elevene i klassen.

Hun mener at grunnen til at jenter velger indirekte metoder å mobbe andre på, gjerne to eller tre sammen mot en fjerde, er at jenter speiler seg selv i andre og har behov for å bli sett og hørt.
– Jenter søker nærhet, fellesskap og gjensidig avhengighet. De bruker gjerne samtalen for å understreke at de har like erfaringer. Relasjonen til andre jenter står i sentrum, og det blir tydelig markert hvem som tilhører fellesskapet og hvem som står utenfor, sier Myklebust, som mener at skjulte former for mobbing i mange tilfeller vil kreve nært kjennskap til offeret.

– Plagerne vet akkurat hvor man skal sette inn støtene, noe som er med på å gjøre denne formen for mobbing spesielt sårbar. Den mobbeutsatte jenta blir holdt utenfor en gruppering hun ønsker å tilhøre, og mobberne har et felles prosjekt.

JENTEMOBBINGEN ER IKKE SYNLIG.
«Mobbere definerer offeret som ingen. Kjenn litt på den: Du blir fratatt din personlige karakter og blir Ingen. En person uten verdi. Og du opplever at de fleste rundt deg stilltiende godtar dette. Jeg vil gjerne fortelle historien om Ingen.» Elin Dragland, kronikk i Aftenposten i 2009.

– Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra folk fra hele landet som forteller om lignende historier etter at jeg fortalte om datteren min, sier Elin Dragland.

Hun er nå styremedlem i Foreningen mobbing i skolen, og kjemper for at lærere, politikere og alle oss andre skal våkne opp og innse at denne formen for mobbing er et så stort samfunnsproblem at alle må ta ansvar.
– Foreldre som tar opp usynlig mobbing vil ofte møte en vegg av benektelser i møte med skolen og dens støtteapparat, og svært mange skoler mangler kompetanse på hvordan de skal avdekke og håndtere mobbingen. De opererer med snevre og egendefinerte mobbebegrep som i hovedsak er synlig, fysisk og verbal mobbing, sier Dragland.

Jentemobbing er noe annet.
– På subtilt og tilsynelatende umerkelig vis opplever barnet at det blir utsatt for sosial ekskludering. Det kan for eksempel handle om at ingen vil være sammen med deg på gruppearbeid eller bli med deg hjem etter skolen. I motsetning til fysisk mobbing handler dette ofte vel så mye om det som ikke blir sagt og gjort. Hvis barnet for eksempel forteller noe i timen, blir hun i beste fall oversett, i verste fall møtt med himling med øyne, hånflir og kroppsspråk som tydelig forteller hvor håpløs hun er. En annen effektiv teknikk er usynliggjøring. Man overser offeret totalt, hilser ikke eller snakker ikke til henne. Dag etter dag. Mange medelever er livredde for å havne i samme situasjon som offeret, og blir derfor med på mobbingen i sin kamp for å beholde plassen sin på den sosiale rangstigen, sier Dragland.

Hun er redd for at begrepene «jentemobbing» eller «usynlig mobbing» kan være med og skape et inntrykk av at dette ikke er så farlig og at foreldre og lærere frasier seg ansvar.

– Forskning viser tvert imot at denne formen for mobbing er mer skadelig enn tradisjonell mobbing.

– DØMT TIL Å TAPE.
Hver dag kjemper tusenvis av jenter mot lysten til å bli hjemme. Hver dag setter de seg ved skolepulten. Hver dag blir et håp knust.

– Uansett hva den plagede jenta gjør eller ikke gjør, så kan de ta henne på det. Svarer hun på tiltale er det irriterende, og tier hun stille er det også feil. Hun er dømt til å tape. Det er vanskelig å komme ut av en slik situasjon uten en voksen inngripen gjort på en riktig måte, sier Kari Myklebust.

Ressurssterke familier pakker problemene ned i pappkasser og flytter, situasjonen blir løst for den det gjelder, mens mobberne finner seg nye ofre og skoler slipper å forbedre seg.

– Det føles både urimelig og urettferdig at det er offeret som må bytte skole, men mange ser seg nødt til dette som eneste utvei. Felles for alle de historiene jeg kjenner til om skolebytte er at barna har fått det bra på ny skole. Så hvis situasjonen er langvarig og fastlåst, er det mitt klare råd å prøve dette hvis man har mulighet, sier Elin Dragland.

ØKT FOKUS PÅ OBSERVASJON.
– Det viktigste forebyggende tiltaket er økt fokus på observasjon av kommunikasjonen og samspillet som foregår mellom barn i skole og barnehage. Det dreier seg om å bli mer bevisst på hva som fører til en bestemt adferd hos et barn, og det er viktig å øve på å skille det som faktisk skjer fra egne tanker om det som skjer, sier Tove Flack, universitetslektor ved Læringsmiljøsenteret i Stavanger.

Hun har tatt doktorgrad på skjult jentemobbing og har utviklet «Innblikk», et verktøy for å forebygge og avdekke skjult mobbing i skolen.
– Det dreier seg om å notere ned systematisk både det som blir sagt og gjort og hva barna uttrykker gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

I forordet til «Innblikk» utdyper hun:
– Det finnes altfor mange barn som blir plaget på skjulte måter i årevis, uten at de voksne ser det eller griper fatt i mobbingen på en god måte. Det er en stor fare for å bagatellisere det som skjer og å misforstå situasjonen. Skjult mobbing har et uttrykk som ofte virker udramatisk og ufarlig for utenforstående, og derfor tror voksne gjerne at vanskene ligger hos offeret; «Hun er jo så stille og forsagt», eller «han har jo en veldig spesiell væremåte». Skjult mobbing kan ofte foregå over svært lang tid, og for mange kan plagingen medføre psykiske og sosiale vansker gjennom hele livet.

Mobbing mellom barn kan begynne enda tidligere enn i skolealder. Det gjelde å finne roten til problemene, ikke bare den synlige stilken som vokser på overflaten.

– Forskning om mobbing i barnehagen, viser at de små barna ikke er i stand til å operere så skjult fordi det krever en kompetanse de ennå ikke er modne for. Små barn kan imidlertid ha begynnende mobbeadferd som senere kan utvikle seg til mer bevisst mobbing. Da er det viktig at voksne griper inn og gir litt ledelse, slik at dette ikke etablerer seg som et negativt mønster. Små barn er mye lettere å lede enn de store. Det er i barnehagen den beste forebyggingen kan skje, sier Flack.

JENTER OG JUNGELLOV.
Elin Dragland mener at miljøet på skolen og i barnehagen ikke eksisterer i et vakuum, men reflekterer samfunnet rundt og en kultur der det er blitt sosialt akseptert å stemme hverandre ut slik de gjør i realityseriene.

– Vi lever i en tid der mange synes det er viktig å skape sin egen vellykkethet, og der hver enkelt kan måles i antall klikk på sosiale medier. Det å være sosialt populær er minst like viktig som gode prestasjoner på alle områder. I en slik kultur er det ikke rart at blant annet ensomhet og det å bli sosialt ekskludert fortsatt er omgitt med mye skam og tabu. Mange barn som opplever mobbing syns det er veldig flaut og skammelig, og gjør alt de kan for å skjule dette for foreldre og omverdenen. Foreldre som opplever at barnet blir mobbet, synes ofte dette er vanskelig å snakke om eller innrømme overfor andre. Jeg opplevde i likhet med mange andre en gnagende usikkerhet da vi sto midt oppe i situasjonen; Var det kanskje oss eller vårt barn det var noe galt med? 

– Forskning slår fast at mobbing kan ramme hvem som helst. Det handler rett og slett mye om flaks og uflaks – barnet havnet ulykkeligvis i en klasse med dårlig miljø. Økt bevisstgjøring og økt innsats fra oss alle er det eneste som kan snu mobbetallene.

Historiene i saken er anonymisert.

Vi vil vite hvordan du helst tilbringer din julemorgen med barna – skriv hva dere liker å gjøre, hva dere ser på, tradisjoner og det som får dere i julestemning.

Send det til jul@mamma.no innen 30. november, og du er med i trekningen av en pysj til mamma og en til mini. Husk å sende ønskede størrelser (dame: S-XL, barn: 56-98 i hel pysj, 98-140 i todelt versjon), fullt navn og adresse i tilfelle du vinner!

Premien er fra Lillebas julepysjkolleksjon «Bjelleklang», og gaven har en samlet verdi på over 1750 kroner.

Lilleba & Herremann er et norsk klesmerke skapt av designerne Silje Sivertsen og Nina Eikerol. Produktene består av hjemmeklær, nattøy og undertøy til barn dame og herre i eventyrlig bambus.  

Du kjenner det med én gang du er innenfor portene; skuldrene senker seg og det kiler forventningsfullt i magen. Selv om barna trekker i hver sin arm, og den ene vil bort og kikke på reinsdyret og den andre vil kjøre karusell, kan man ikke annet enn å la seg rive med av følelsen av julemagi i Tivoli i København.

RUSSISK JUL: Årets juleutstilling i Tivoli i København innehilder blant annet et russisk innslag, her med de kjente russiske kuplene.

EN EVENTYRVERDEN.
I år er det to tema som preger et julepyntet Tivoli: nordisk jul med granbar, lys, røde julehjerter og hvite trær, og et russisk tema med et slott med løkkupler, boder med fargerike fristelser og en miniutgave av den transsibirske jernbane.

Den virkelige magiske stemningen må man vente til etter mørkets frembrudd med å oppleve.

– Tivoli har tradisjon for en magisk lysstemning. Derfor setter vi enda mer fokus på lyset i år for å skape den helt egne klassiske julestemningen, sier utviklingssjef i Tivoli i København, Jacob Helenius.

For 20.ende år på rad er Tivoli i København åpent for publikum i førjulstiden. Det åpnet 15. november, og de holder det gående ut hele året med unntak av julaften og 1. juledag. I år er det for første gang også åpent på nyttårsaften der karusellene kjører hele dagen, restaurantene er åpne og det avsluttes med festfyrverkeri.

MORO FOR UNGA, MORO FOR MOR: Også mamma koser seg på Tivoli, her er det masse herlig juleshopping!

FOR HELE FAMILIEN.
For barna er et besøk i Tivoli selvfølgelig karuseller. Med et dagspass rundt armen, kan de kjøre så mye de vil, enten det er de klassiske karusellene som går rolig rundt, eller de mer fartsfylte attraksjonene.

Men det er ikke bare barna som kan kose seg i Tivoli. En vakkert pyntet park med blant annet 900 juletrær og 6600 svibler gjør det til en fin opplevelse for voksne også.

Dessuten kan man få unna mye av julegavehandelen i de nesten 50 bodene rundt i Haven i Tivoli. Her kan man kjøpe alt fra hjemmestrikkede sokker til håndlagde karameller og selvfølgelig julepynt i alle farger og fasonger.

DEILIG MAT.
Det er ingen grunn til å gå sulten fra et besøk i Tivoli i København. Man må absolutt stoppe opp i en av bodene og prøve danskenes julespesialitet æbleskiver, som dyppes i melis og syltetøy, og ta en kopp gløgg.

Her er det også mulighet til å sette seg ned og spise et bedre måltid på et av de mange spisestedene, enten du velger en klassisk dansk julefrokost eller går for asiatiske fristelser på Wagamama.

En av årets nyheter, er keramikkprodusenten Kähler, som har åpnet en lekkert innredet restaurant i Tivoli der de serverer salater, smørrebrød og middagsretter – og hvor du selvfølgelig kan kjøpe med deg den populære keramikken.

DAGSBESØK.
Det er riktignok om kvelden at Tivoli i København viser seg fra sin mest magiske side med tusenvis av funklende julelys. Men hvis du, som mange nordmenn, kommer med båten fra Oslo og bare har noen timer til rådighet i København, er det absolutt verdt å legge turen innom et julepyntet Tivoli. For barna er kanskje den beste opplevelsen å la seg snurre og slenge, og å få avlegge julegaveønsket helt personlig til julenissen, men for voksne er kanskje det beste at man faktisk klarer å legge av seg julestresset for en liten stund, og bare la seg rive med av førjulsstemningen.

TRADISJONEN TRO: Dette er det 20.ende året på rad at det åpnes juleutstilling i Tivoli i København, og det er stadig like populært!