Fra modell til molekylærbiolog

Ut av en liten lanke stikker to dollar. Liv (4) strekker seg på tå over disken. Hun har lært å bestille selv på nabokafeen «One Girl Cookie». Det blir akkurat nok til to små kaker. En til søsteren Inger Andrea (8) også. Mamma Sunniva Stordal Bjørklund (34) holder av plass i vinduskroken. Det dingler i utålmodige bein fra høye metallstoler. Utenfor ligger nabolaget Dumbo, noen etasjer opp er leiligheten, katten Ida og hunden Violet. Rett der borte skimtes Brooklyn Bridge – og på andre siden av East River strekker Manhattan skyline seg mot lyseblå himmel.

Du husker kanskje ansiktet til Sunniva, for du har garantert sett det i en moteserie eller på forsiden av et blad en gang. Hun var en av Norges største modeller for knappe 15 år siden, og prydet forsider på magasiner som italienske Vogue, V, gikk på catwalken for motehus, som Prada, Dior, Chanel og Marc Jacobs – og var ansiktet til kampanjer for Anna Sui, Versace og Calvin Klein. Men i dag preges livet av litt andre aktiviteter enn å posere foran kamera. Sunniva bestemte seg heller for å satse på molekylærbiologi enn modellkarriere.           

– KLISJÉ AT MODELLER ER DUMME.
Sunniva og ektemannen, musikkprodusent Amund Bjørklund, tok med seg den eldste datteren Inger Andrea og flyttet til Manhattan i 2008. Han skulle produsere musikk sammen med Espen Lind og Stargate, og hun ville utvide kunnskapen sin innenfor brystkreftforskning.

– Det er vel en ganske sjelden kombinasjon å jobbe som modell og å være molekylærbiolog?       

Sunniva ler. Litt brydd. Hun er ikke typen som snakker for høyt.
– Det er litt mindre sjelden enn man kanskje skulle tro faktisk. Jenter som har jobbet på høyt nivå er ofte drevne. Jeg husker at jeg i hvert fall møtte på fire-fem russiske jenter som satt og leste medisin backstage under fashionshowene. Så det er flere enn meg …

Hun trekker på skuldrene inne i den lyseblå kjolen.
– Så det er nok en klisjé det at modeller ikke kan annet enn å se pene ut på bilder.

OPPDAGET PÅ GATEN.
Det var stylist Linda Sande som oppdaget Sunniva i Bogstadveien i Oslo da hun var på vei hjem fra skolen som 15-åring. Hun hadde til og med regulering, og det ildrøde håret sto i alle retninger, husker hun.

– Jeg ble veldig nysgjerrig da hun begynte å spørre om jeg noen gang hadde tenkt på å bli modell. Det hadde jeg selvfølgelig aldri ...

Forsommeren da Sunniva var 17, kom noen talentspeidere til Oslo. De spurte om hun ville reise til Milano, Paris eller London. Hun reiste til Paris, og allerede den første uken kom oppdrag fra Chanel Couture.
– Jeg var der i noen måneder før jeg kom hit til New York for første gang, og da var jeg solgt.

Sunniva føler seg utrolig heldig som fikk begynne på et høyt nivå og jobbe med dyktige mennesker. I tillegg hadde hun snille folk rundt seg i modellbyrået i Norge, og i de små, utenlandske byråene.
– Mamma hadde møter med alle på de ulike kontorene, og følte at hun kunne få kontakt og informasjon fra dem om hun behøvde det.

Jentene hun jobbet mest med ble venninnene hennes, og de passet på hverandre.
– Det kunne sikkert være litt misunnelse, men folk var stort sett hyggelige, smiler hun.

STORBYMAMMA: Sunniva og familien hennes bor rett ved den sptakulære Brooklyn Bridge, men utsikt over til Manhattans skyline.

FORELSKET SEG I «THE BIG APPLE» UMIDDELBART.
Aller første gang Sunniva var i New York, var på kortur med KG Singers. Hun gikk på kristelig gymnasium og var 15 år den gangen.

– Jeg husker så godt at vi bodde hos noen vertsfamilier langt inne i Brooklyn på en eller annen plass som jeg fortsatt ikke vet hvor er. Vi tok subwayen inn til byen, og jeg så meg rundt, og tenkte: «Oh, my God, this is the place to be.» Jeg følte at ingen kunne forstå hvor utrolig kul denne byen er.

Så da modelljobbene meldte seg i New York i 1997, var ikke Sunniva vanskelig å be. Hun bodde i en leilighet i East Village, som hun delte med modellvenninnen Marianne Schrøder. I 2000 begynte det å gå litt lengre mellom jobbtilbudene, så da flyttet Sunniva hjem igjen.
– På det tidspunktet følte jeg at jeg allerede hadde utrettet så mye at det var helt greit å gjøre noe annet, smiler Sunniva.

Etter fire-fem måneder i Oslo møtte hun Amund på byen – og de to fant fort ut at de delte en lidenskap for New York.

ET FORMIDABELT SCENESKIFTE.
Sunniva bestemte seg for å fullføre artium – og deretter tok hun et grunnfag på teologisk fakultet.

– Jeg husker at alle gispet over det. Da var sånn: «Ah, modellen skal bli prest nå».

Men modellen hadde ingen planer om å bli prest. Hun prøvde seg bare litt frem før en god venninne anbefalte henne å studere biologi.
– Jeg har alltid vært glad i realfag så da jeg tok første semester med biokjemi klaffet det helt. Da falt verden på plass for meg. Ha, ha. Gud, det hørtes veldig nerdete ut.

– Det er for øvrig en kjempemorsom partykonversasjon når man sier at man er molekylærbiolog. Men det var ærlig talt kjempeflaks at jeg fant biologien.

Sunniva utdannet seg ved Universitetet i Oslo, og tok en Master i molekylærbiologi i 2006.

Hun hadde begynt å fordype seg i brystkreftgenetikk med veiledere på Radiumhospitalet, men tok en liten pause fra doktorgraden da de flyttet til New York i 2008. Heldigvis hadde Norge flere samarbeidsavtaler med laboratorier i USA, så da Sunniva var klar for å jobbe igjen, var mulighetene flere. Det ene laboratoriet lå i New Jersey, der hun var det første halvannet året.

Pengestøtten til doktorgraden går ut til jul, men Sunniva håper å bli ferdig til neste sommer. Hun prøver å sette enkle ord på den kompliserte forskningen.
– Vi leter etter biomarkører, enten for tidligere diagnostisering, eller hvorvidt man kommer til å respondere på behandlinger. Målet er at man skal kunne oppdage kreft så tidlig som mulig, og med mest mulig sikkerhet, og å finne ut hvem som responderer på hvilke typer behandlinger slik at man ikke overbehandler.

– KAN LÆRE MYE FRA USA.
Men all jobbingen har hatt sin pris. Det var utrolig slitsomt for Sunniva å pendle. Hun satt halvannen time på toget hver vei. Hver dag. Amund måtte følge barna på skolen. Hun dro hjemmefra klokken åtte, og skyndet seg for å rekke toget klokken fire så hun kunne være hjemme igjen til halv seks.

– Jeg fikk ikke være så lenge på jobb som jeg kanskje skulle ønske, og ikke så mye hjemme som jeg skulle ønske. Men jeg fikk lest veldig mye på toget da.

Sunniva fortsatte å pendle et halvt år etter at de hadde flyttet, men da var hun klar for å pakke sammen prosjektet og komme seg litt nærmere. Nå har hun vært på Mount Sinai Hospital i over ett år. Sykehuset ligger heldigvis litt nærmere – på 103. gate og Madison Avenue.

Det er ikke bare uteaktivitetene som er annerledes fra Norge. Også skolesystemet følger andre modeller.
– En veldig positiv ting er at de får barna til å snakke foran store forsamlinger fra de er veldig små her, sier Sunniva.

– Det er mye vi kunne ha blitt bedre på i Norge. Jeg husker hvor livredd jeg selv var for å bli spurt om noe i klassen da jeg var liten. De er flinke til å få folk til å bli trygge på seg selv her.

Barna bytter dessuten klasse hvert år – og får dermed nye lærere.
– Det at de roterer barna, gjør at ingen av dem får en posisjon i flokken som følger dem gjennom de neste seks årene. De blir også gode på å knytte kontakter av det, sier Sunniva.

– Hva hadde du tenkt dersom dine egne jenter ville ha prøvd seg i modellbransjen en dag?
– Jeg tror ikke det kommer til å skje. Men da ville jeg nok ha gjort som mamma; engasjert meg. Prøvd å finne ut av hvem de hang sammen med, men jeg ville også stolt på dem, slik at de kunne gjøre sine egne erfaringer.

Hun smiler. Synker enda litt dypere ned i de beige sofaputene.
– Det er helt klart at det at jeg fikk frihet til å jobbe som modell, og bo i New York da jeg var 17, har vært med på å forme meg. Det var utrolig bra for meg.