Nå skal jeg gjøre noe som sjeldent er blitt gjort før her på bloggen, og som neppe skjer så ofte igjen: Å ta en liten ukes pause fra alle innlegg.
Det har seg nemlig slik at vi skal gifte oss på lørdag. Oh, yes. Tilstandene her hjemme (for ikke å snakke om pulsnivået mitt) er .. texas. Mildt sagt. Også jeg som har sett på meg selv som anti-bridezilla. En som aldri ( kors på halsen) har drømt om å gifte meg, og som knapt har en eneste kjole hengende i skapet. Med ett står jeg her inntullet i tyll og lurer på wtf vi driver med. Men gurimalla så gøy dette skal bli.
- Er det mulig å planlegge et bryllup på, tja, to måneder?, spurte jeg min venn Anka om i juni. Hun var selv gifteklar, og hadde fått ut invitasjonene et helt år i forveien.
- Ja visst!, svarte hun og mente det ville være en fordel. Så slapp man vri og vende på alt og heller ta avgjørelser umiddelbart og bare gå for det.
And so we did. Jeg har som sagt aldri villet være noen brud og besvimer nesten av tanken på at pappa (som igjen hadde svimt av lenge før meg) skulle ha ført meg opp et kirkegulv med tanter, onkler, faddere og nabokoner som ser på i salen. Så vi gjør det ikke helt på den måten, vi. Lars og jeg var enige om at vi ikke ville greie å få til noe giftermål om alle tradisjoner skulle følges, og bryter trolig de fleste.
Charlott år 2012: - Jeg sier ikke at jeg vil gifte meg. Men om vi noen gang skulle gjort det, så orker jeg ikke etter to unger og typ 12 år sammen.
Lars: - Hvorfor ikke?
Tja..., han har jo rett. Why not? En gang var jeg overbevist om at et romantisk bryllup var et der man var relativt nyforelsket. Inngangen på et liv sammen. Før barn, før det hele var ordentlig i gang. I dag er jeg av en annen oppfatning. Jeg har faktisk aldri villet gifte meg mer med ham enn jeg vil nå (det vil si, om den hersens værmeldinga endrer seg, ellers står utendørsfesten i stor fare). Ikke ble det etter 12 år og to unger heller, men et sted på halvveien. Lars og jeg har planlagt dette i altfor kort tid og er ganske sikre på at vi har glemt essensielle saker (håper han kokken melder meg tilbake før lørdag). Til gjengjeld er vi sabla gode på å gjøre mye på kort tid. Det er noe vi kan. Således tror vi blindt på en knakende bra vennefest. For dette kan jo ikke gå feil (kan det vel..??)
Min barndomsvenn og designer, Siv Fossheim, har forvandlet stua vår til en kaotisk systue av tyll, knapper og en million tråder de siste ukene. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre enn å ha en som kjenner meg så godt til å lage antrekket. Resultatet blir "litt Grace Kelly/Kate Moss/Mette-Marit-ish".
Kødda.
Det er det overhodet ikke. Det er bare meg. Kjolen skal passe inn i den ustive by-festen vi har. Og selv om både den og festen er alt annet tradisjonell, vil jeg si at kjolen likevel har et hint av min sterke kjærlighet til tradisjoner over seg. Så får vi se, da. Når vi er ferdige.
Vi gleder oss i hvert fall som små barn til lørdag! Og til å dele bildene fra bryllupet vårt med alle dere. Helena Krekling har sagt ja til å forevige dagen(e) til ende med kameralinsa. Jeg regner med det blir bilder skapt for å deles.
Forøvrig: Apropos deling. Har måttet be folk rundt meg klikke innom dette innslaget. Bør helt klart ses av alle som noensinne har måttet gå i et bryllup. "No one wants to go to your wedding". Fantastisk.
// So. It seems we are getting married. My designer friend since childhood, Siv, has transformed our living room into her own little, chaotic sewing cottage. I have nothing sorted out completely yet, but it's going to be a hell of a party.