– Det ble dessverre slik at jeg resignerte. Etter et par år i barnehagen innså jeg at det sto altfor mye i veien for å skape de gode her og nå-relasjonene mellom voksne og barn som jeg er så opptatt av, sier barnehagelærer og forfatter Kjell Gustumhaugen (39).
Etter tre års utdannelse, tok han i 2011 steget over fra det teoretiske perspektivet av pedagogikk i barnehagen, til virkeligheten: Han begynte å jobbe i barnehage.
– Det kan godt hende at jeg var naiv, men det var på mange måter en sjokkerende overgang. Det som slo meg aller mest var det enorme gapet mellom den akademiske tilnærmingen og det teoretiske vi lærer på skolebenken, og den praktiske hverdagen i barnehagen.
Gustumhaugen kom fra en vanlig kontorjobb i Helsedirektoratet med 17 etasjer fulle av byråkrati. Nå sto han plutselig med ansvaret for 18 barn til enhver tid, hvor han måtte være 100 prosent fysisk og mentalt til stede for barna hele tiden.
NAKEN BESKRIVELSE AV BARNEHAGEN.
Og slik begynte sakte, men sikkert en bokidé å ta form.
– Med denne overgangen kom også tilgang til nye, ulike og vidunderlige perspektiver, og ikke minst mange nye relasjoner til små og store mennesker, som satte i gang tankevirksomheten og etter hvert skrivingen, sier den tidligere barnehagelæreren.
Det som begynte med små lapper med refleksjoner tenkt som arbeidsnotater, ble så mye, så viktig og stort at han etter et par måneder begynte å systematisere innholdet.
– Så ble det mer påfyll, og jeg synes jeg fikk det til å sitte. Og det var refleksjoner jeg mente måtte være interessante for andre, både barnehageansatte, andre med tilknytning til barnehagen og foreldre. Hvis jeg tenkte som jeg gjorde, måtte det være andre som tenkte på samme måte.
I oktober kom boken, som fikk tittelen «Blant hjertevarme og utilstrekkelighet – ett år som barnehagelærer». Her beskriver Kjell Gustumhaugen hverdagen i barnehagen nakent, om det han ser på som ukultur blant ansatte, med for mye fokus på voksenstyring, for lite fokus på barna og deres verden.
– Veldig mange journalister tar tak i min beskrivelse av kulturen blant de ansatte, og det skjønner jeg. Jeg beskriver det usminket og ærlig slik jeg opplever det. Og jeg synes ikke vi skal være redde for å ta tak i dette. Men det er viktig for meg å si at jeg ikke er ute etter å stigmatisere en hel arbeidsgruppe, sier forfatteren.
– Jeg snakker ut fra et hundre prosent faglig perspektiv, med tanke på å skape en barnehagehverdag som er best mulig for barna og mest mulig i tråd med slik Rammeplanen beskriver at vi skal jobbe.
KUNNSKAP DRUKNER I DET PRAKTISKE.
Mest av alt skriver han om sine drømmer for hvordan avdelingen skulle bli og om knuste drømmer underveis. For selv om han fikk til en del endringer – som å kutte unødvendige rutiner, druknet altså teorien i møte med det praktiske. Hvorfor?
– Hovedsakelig dreier det seg om to ting: Tid – det er altfor lite tid til å sette seg ned å reflektere i fellesskap, diskutere, finne nyanser og tilnærmingsmåter til hvorfor for eksempel den nye gutten slår de andre barna. Det andre er den eksisterende kulturen for å ha et praktisk fokus. I barnehagen jobber det mange som ikke har fått muligheten å studere pedagogikk og som kanskje ikke ser verdien av refleksjon i like stor grad. Denne kulturen er svært vanskelig å endre fordi den sitter så sterkt og fordi det er så lite tid.
Han tror det er derfor så mange nyutdannede barnehagelærere med så mye engasjement, pågangsmot og kunnskap til å endre barnehagehverdagen gir seg etter bare to, tre år. Det blir for overveldende.
– Jeg er opptatt av at flinke fagpersoner tas bedre vare på, og at myndighetene sørger for god nok rekruttering til yrket. For det er ingen tvil om det er store forskjeller på utdannede ansatte og de som ikke har samme tilnærming til faget. Du blir ikke automatisk flink til å jobbe med barn etter tre år på skolen, og mange assistenter er fantastiske med barna, men det er ikke alltid at hjertevarme strekker til. Hadde alle hatt samme forståelse av grunnleggende pedagogiske tanker om hvor man vil, hadde det vært enklere å jobbe slik det er forventet av oss.
– Så din drømmebarnehage består av kun barnehagelærere?
– Selv om jeg skjønner at det er praktisk umulig å gjennomføre, er svaret ja, barnehagelærere og andre med en grunnkunnskap om barn, barndom og moderne barnehagepedagogikk. Det ville gitt det faglige kollegiet en viss felles grunnforståelse å jobbe ut fra.
– Men er det ikke en pedagogisk leder sitt ansvar til å overføre denne kunnskapen til de ikke-utdannede på avdelingen?
– Jo, men det er nettopp dette ansvaret som er så overveldende, og som til slutt gjorde at jeg resignerte. Utdannelsen forbereder oss ikke på hvor stor mengde veiledningskunnskap vi må inneha, eller hvor stort personalansvar en barnehagelærer får. Jeg følte at jeg tidvis mistet meg selv som fagperson og at det var vanskelig å mestre enkelte sider ved jobben.
DEBATT OM KVALITET.
Etter mange år med kamp om å få nok hender inn i barnehagen, og ikke minst nok plasser, mener Kjell Gustumhaugen at tiden nå er inne for en god og tøff diskusjon om kvaliteten i barnehagen. Og nettopp derfor har han skrevet denne boken.
– Jeg ønsker en debatt, at temaet blir løftet frem og diskutert på myndighetsnivå. Og jeg ønsker at de som uffer seg stille i jobben kommer frem. Ikke minst vil jeg det aller beste for barna, sier han.
Etter at boken kom i salg, har han fått mange tilbakemeldinger. De fleste positive.
– Det har kommet få negative reaksjoner på boken. Folk sier de kjenner seg igjen. Og jeg henger jo ikke ut noen.
Han nevner en av de positive beskrivelsene han har av en barnehageassistent i boka:
– Vi var ute på tur, og en av assistentene hadde et belte inntil kroppen under termodressen sin. Der hadde hun stappet inn barnas ullsokker. Så etter hvert, når barna begynte å fryse på beina, tok hun frem kroppsoppvarmede ullsokker til alle sammen. Det oser det hjertevarme av, hvis man leser boken ser man at jeg hyller assistentene også.
Den tidligere barnehagelæreren begynner snart i ny jobb, på et barnehjem.
– Jeg vil jobbe tettest mulig med barn, hvor det ikke står så mye i veien for de gode relasjonene.
– Kommer du til å gå tilbake til å jobbe i barnehage igjen noen gang?
– Ja, det kan godt hende, avslutter Kjell Gustumhaugen med et smil.