Eventyrlig for barna i Marokko

– Se mamma, en øgle!

Siena (5) griper intuitivt fatt i hånden min, og peker på en mann som selger effekter fra Sahara. Og ganske riktig, på skulderen hans sitter en liten kameleon med klinkekuleøyne og følger bevegelsene våre. Plutselig ruller den ut en lang tunge og snapper opp en flue. Barna sperrer øynene opp, og storebror Mattis (8) drister seg til å ta på den.

Vi er i Marrakech på den kjente, åpne plassen Djema el Fnaa som har vært uforandret de siste 800 årene. Inntrykkene står i kø.
Hissende kobraer, tørkede skorpioner, sjonglører, akrobater, spåkoner og amatørboksing er innen rekkevidde. Mesteparten er plassert i barnevennlig høyde, slik at små øyne kan få med seg alt som skjer uten å måtte løftes opp.

Et avkappet lammehode stjeler oppmerksomheten vår i den myldrende medinaen bak Djema el Fnaa. Slakterbodene her er definitivt mer fargerike enn ferskvaredisken på Ica hjemme. Kamelburgere, velduftende krydder og stinkende garverier finner vi også på vår vei. Her inne, i trange labyrinter konstruert for eseltrafikk, er alle sansene i full sving.

PRUTING IKKE FOR AMATØRER.
– Nesa mi er sliten, sier Siena etter første dag i medinaen.

Men det er ikke bare luktesansen som filleristes.
– Jalla, jalla! ropes det plutselig, og det er bare så vidt vi rekker å hoppe unna før eselet med ryggen full av dagens Coca-Cola­leveranse dundrer forbi.

Eksotisk, javisst. Det eneste som bryter med idyllen er det stadige maset om dirham. Selvutnevnte venner nøler ikke et sekund med å tilby oss alt fra flyvende tepper til håndsmidde smykker.
– My friend, special price for you!

Men det skal vise seg at pruting i Marrakech ikke er for amatører.

Vi klekker ut en familiestrategi som involverer barnas skuespillerevner. Den går omtrent sånn: Et av barna stopper opp for å se på noe vi på forhånd har bestemt oss for at vi har lyst på. Et nanosekund senere er salgsmannen på plass, og ber om en latterlig høy pris. Foreldrene (jeg) kommer på banen, og forsøker å prute prisen ned. Det har jeg varierende hell med, for selgerne er drevne, og er det noe de har peiling på er det svulmende morshjerter. Nådestøtet er derfor når barna av egen fri vilje legger tilbake gjenstanden og signaliserer at de vil videre. Da går prutingen som en lek, og jeg kan nesten tillate meg å kokettere med selgerne. Plutselig har de mer lyst til å selge enn vi tilsynelatende har til å kjøpe, og sånt blir det saftige kupp av.

FROKOST PÅ TAKTERRASSEN.
Når man reiser med barn er det sjelden man får unnet seg den feriesøvnen man ønsker seg. I Marokko kan du like gjerne innstille deg på å våkne med fuglene. I femtiden kaller nemlig muezzinen til bønn, og selv om man muligens kan avskrive bønneropet som eksotisk, så er marokkanerne et morgenfuglfolk.

For å skli smidigst mulig inn i dette landet, gjør man lurt i å både legge seg og stå opp tidlig. Belønningen åpenbarer seg ved frokostbordet. Knasende sprø croissanter, myke pains au chocolat, ferske baguetter, honning og hjemmesyltede bær. Gudskjelov lot franskmennene det aller beste bli igjen da Marokko ble avkolonisert for 50 år siden. Vi voksne får café au lait, og tror nesten vi er i Paris. Barna får varm kakao i romslige boller, og tror de er i himmelen. Det er de nesten også, for frokosten serveres høyt hevet på riadens delikate takterrasse.

OVERNATTING BLANT DADDELPALMER.
Etter hektiske dager i Marrakech skal det godt gjøres å ikke bli sliten. Da er det fint å vite at resten av Marokko venter. Strekningen som spenner seg østover mot Sahara er landets absolutt vakreste reise. Her står palmeoasene i sterk kontrast til det golde landskapet. Innimellom daddelpalmene ligger kasbah'ene (islamsk by eller festning) skjult, og mange er åpne for overnatting. Noen er primitive, andre mer forseggjorte. Ait Abou er favoritten vår, til tross for at den er av det ytterst primitive slaget. Allikevel er det noe med eieren Mohameds lidenskap som fascinerer.

– Når det regner løper vi rundt med bøtter og håper at sola skal komme fram og tørke huset før det kollapser.

Sånn har familien hans holdt på i over hundre år for å beskytte det skjøre bygget som består av jord, vann og halm. På dagtid leier vi nusselige små esler som frakter oss rundt i oasen. Barna føler seg trygge og velkomne, og legger sin elsk på hvert sitt favorittesel. Men når Ali Baba, som Mohamed kaller mannen min, kaster seg på eselryggen, sier Siena ifra.
– Pappa, det der går IKKE, han kommer til å brekke beina!

Om kvelden tester vi tradisjonelt hammam, og går til dekket bord opplyst av blafrende stearinlys. Dette er Marokko på ordentlig, og dessuten en god oppvarming til vi skal videre til ørkenen.

Annerledes: Alt er annerledes i Marokko, også veiskiltene på vei mot ørkenen.

PÅ KAMELRYGGEN I ØRKENEN.
Få er klar over at Sahara bare ligger drøye tjue mil øst for Marrakech. Ungene hyler av fryd når de får øye på det første trafikkskiltet med bilde av en kamel, og ikke mange kilometerne etter filmbyen Ourzazate, forsvinner veien rett inn i en sanddyne. Heretter er det kamelkrefter som gjelder.

Vi innlosjeres på Kasbah Sable d’Or, hvor vi har reservert både rom og ørkensafari på forhånd. Det finnes mange herberger å velge blant i landsbyen Merzouga, men på nett har vi fått god kontakt med vertskapet Isabel og Rachid. Midt inne i sanddynene har de en teltbase der vi skal overnatte.

Neste morgen vekkes vi grytidlig av et skingrende «asalam 'alaykum!» Det er kamelfører Mohamed som melder sin ankomst med kamelene sine. Isabel fikser frokost i en fei, og knytter indigoblå turbaner på barnas hoder. Så er vi på vei, gyngende innover ørkenlandskapet. En voksen og et barn pr. kamel, og det kiler i magen når sanddynene forseres.

Et par timer senere kommer vi frem til basen, og Mohamed forsvinner inn i teltet for å rulle ut madrasser og sette på tevann. Te er viktig, og som overalt ellers i Marokko, er det søt myntete som gjelder.

Kamelskjelett: Ville kameler ferdes i området nær Sahara. Noen etterlater seg beinrester som er spennende for barna.

BARNA LAGER SANDENGLER.
Mattis og Siena ruller rundt i sanddynene, lager sandengler og løper om kapp i nedoverbakkene. Det er ingen referanser til tid utover himmellegemenes bevegelser, og før jeg har rukket å tenke at det er middagstid, putrer det godlukt fra Mohameds feltkjøkken.

Isabel har sendt med lammetagine med aprikoser og mandler. Vi er glade vi husket å ta med oss et par flasker vin. Til dessert får vi myk, fransk sjokoladekake, og kamelførerens øyne lyser fornøyd.
– Asalam 'alaykum! sier han igjen.

Fred være med dere, betyr det. Og vi føler absolutt at freden er med oss mens stjernene funkler for oss og kamelene, som drøvtygger så det surkler gjennom teltduken.