USA, Korea og en dæsj Ikea

– Vi kjøpte uten å ha sett den på forhånd!

Fotograf Rebecca Zeller smiler fornøyd. Hun forteller om da den amerikansk-norske familien bodde i Washington DC og hadde bestemt seg for å flytte tilbake til Oslo, hvor de også hadde bodd tidligere.
– Det var så vanskelig å finne noe som var stort nok. Vi ville så gjerne bo sentralt i byen, men med to barn og planer om en tredje, trengte vi litt plass. Så etter å ha lett på Finn.no i et halvt år, dukket endelig denne leiligheten opp. Da sendte vi Martins far.

Leiligheten, som er 135 kvadratmeter og går over to etasjer i den gamle arbeiderbygården, måtte pusses og pyntes og endres, men Martins far syntes den var såpass interessant at familien slo til.
– Han hadde vært veldig involvert i hele prosessen, så han visste hva vi ønsket, sier Rebecca.

Da Rebecca og hennes UD-mann Martin endelig kunne komme på inspeksjon til sitt nye hjem, var alle enige om at leiligheten var et godt utgangspunkt. Verre var det å skulle administrere oppussing i Oslo fra USA.
– Det var så mange valg som måtte tas hele tiden, og når du ikke bare kan stikke innom og se, blir det krevende. Samtidig var det gøy å skulle forme sitt eget. Tidligere hadde vi bodd i Korea, og både der og i Washington DC leide vi hus, nå skulle vi for første gang på sju år bo i vårt eget. Vi hadde tenkt lenge på hvordan vi ville ha det, sier Rebecca.

UPRAKTISK OVER ATLANTEREN.
Den upraktiske vindeltrappen ble erstattet med en vanlig trapp. Kjøkkenet ble gjort om for å få en mer åpen og anvendelig løsning. Gulv, vegger og tak ble malt hvite. Litt av åpningen mellom første og andre etasje ble tettet igjen, for å lage lekekrok oppe. Andre etasje, som var det tidligere loftet, måtte utnyttes med alle sine kriker og kroker for å finne de smarteste løsningene. Det var mange utfordringer underveis.

En annen utfordring var størrelsen på huset de allerede bodde i.
– Vi hadde et stort hus i Washington med fem soverom og masse plass som vi hadde fylt opp. Vi hadde altfor mange ting! Vi begynte jo å samle på møbler da vi bodde i Korea, og så kjøpte vi mye i USA. Og alt dette har vi dratt med oss rundt i verden. Vi har altfor mye. Spesielt stoler. Jeg er så glad i stoler! Jeg var så fornøyd med spisestuestolene da vi kjøpte dem, helt til vi skulle frakte dem over Atlanteren og jeg oppdaget at de ikke kunne stables. Veldig upraktisk.

OPP-NED-JONAS: Turnringene kjøpte Rebecca på Ebay. – De hadde dem på Ikea tidligere, men de finnes ikke lenger. Jeg ville så gjerne ha akkurat dem! Av en eller annen merkelig grunn husket jeg at de het Ekorre, så jeg søkte etter dem på Ebay – og fant dem!

TOSPRÅKLIGE BARN.
De flyttet inn med 380 (i alle fall noe i nærheten) pappesker i fjor vår. Selma var to år, Jonas var fem. Barna snakket ikke norsk og det tok lang tid å få barnehageplass. Det ble en lang sommer på Bjølsen.
– Vi trodde det skulle være så greit å få barnehageplass, men det var det ikke. Og å gå rundt i flere måneder med barn som ikke har noen lekekamerater og som snakker et annet språk, det var utfordrende, synes pappa Martin.

Heldigvis ordnet det seg med barnehageplass etter hvert, og vips, begynte begge barna å snakke norsk.
– Martin har jo alltid snakket norsk til dem, men de har aldri villet snakke det selv. Men da de kom i barnehagen sammen med alle de norske barna, var det som å skru på en bryter. Da bare kom det. Det hadde ligget der hele tiden. Nå prøver Selma å snakke norsk til meg hele tiden, men det får hun ikke. Vi snakker engelsk, sier Rebecca.

– Er du streng på det?
– Ja. Vi prøver å være konsekvente når det gjelder språk, for å unngå den forvirringen som ofte oppstår for tospråklige barn.

BARNA ER TRYGGE I EGET MILJØ.
Hun er utdannet i kunsthistorie og litteratur, men da Rebecca fikk barn, vokste interessen for foto. Nå jobber hun som profesjonell fotograf, med å ta bilder av barn og deres familier i deres egne miljøer.

– Når man skal ta gode bilder av barn, er det viktig at de føler seg trygge. Det gjør de hjemme i huset sitt, eller i hagen, eller i nærområdet sitt. Derfor tar jeg helst ikke bilder av barn i studio, men der de føler seg hjemme. Jeg synes det gir de beste bildene, sier Rebecca.

Hennes vakre bilder av både egne og andres barn finnes også på veggene hjemme i leiligheten, spesielt i Rebeccas arbeidsrom hvor en svartmalt vegg fungerer som galleri.

HUSKESTOL TIL HVILESTUND.
Med to små barn i hus og et tredje på vei, er den hvitmalte leiligheten overraskende ryddig og fri for leker. Det er helt bevisst.
– Vi har ryddet alle lekene opp i andre etasje. Nede i oppholdsrommene har barna tegnesaker og spill, men hvis vi har lekene nede blir det leker overalt. Det blir bare urolig for alle, sier Rebecca.

Det er likevel helst nede alle vil være. Rundt det store kjøkkenbordet hvor barna som oftest ender på benken og foreldrene i Tripp trapp-stolene («i julen hadde vi gjester og først da oppdaget Martin og jeg hvor vond den benken var å sitte på! Det har vi aldri oppdaget før. Vi sitter jo aldri der!»). Når noen trenger litt ro, er det deilig å sitte og vugge i boblen Bubble Chair som henger fra taket.

– Vi ser at de går dit hvis de ikke er helt i form, eller hvis de bare trenger å stenge verden litt ute, men samtidig være der vi er.

– Så den blir ikke et lekeapparat?
– Nei, det er en regel. Den stolen er til å sitte i, det er ikke en huske. Det respekterer de, sier Martin. 

KILL YOUR DARLINGS.
Det amerikansk-norske hjemmet bærer tydelig preg av å ha forflyttet seg rundt i verden. Her er asiatiske skap i mørkt tre, europeiske designklassikere, amerikansk, solid treverk og en dæsj skandinavisk Ikea. Det store prosjektet er å kvitte seg med noen ting.
– Jeg synes det er vanskelig. Det er så mange minner knyttet til tingene våre. Men jeg prøver å være flink, sier Rebecca.

Med nyankommet lillebror, melder behovet for bittelitt mer plass seg. Men de har ikke lyst til å flytte fra Bjølsen. Det er et hyggelig område av byen, sentralt og med kort vei til alt, samtidig som det er rolig, lyst, åpent og stille.
– We really need another bedroom. Jeg vet ikke hvordan vi skal få til akkurat det. De får dele rom og sove sammen. Det er hyggelig det, er det ikke?