Rebell i egen bransje

Oslo fashion week var bare uker etter termin, og hun måtte bli ferdig med kolleksjonen. Det fortalte hun en Dagbladet-journalist. Sånt blir det overskrifter av. Og fullstendig raggabalder på nettet. Triggerhappy småbarnsmødre fyrte av den ene skuddsalven etter den andre. Fam var målet. Typisk karrierekvinne. Egoist. Hun skal helt sikkert ikke amme heller.

 – Jeg lurer på om det var noe sånt som 500 kommentarer på en av de derre mammabloggene. Det endte med at mora mi meldte seg inn i forumet og skrev en kjempelang mail hvor hun skjelte dem ut. Da kom det selvfølgelig bare enda mer dritt tilbake. Til slutt sendte jeg en mail til personen som driftet bloggen: «Se til helvete å fjerne de kommentarene, jeg er åtte måneder gravid, det her er slitsomt for meg.»

Etter fem minutter var tråden borte. Hun trekker pusten dypt.

 – Men det er provoserende, det der mammapolitiet. Mammapolitiet er et slags uorganisert sivilkorps, uten kort og kølle, men med selvutnevnt rett til å slenge med leppa. En mobb, rett og slett. Ubehagelig, sier Fam om sitt første møte med forestillingen om den gode mor – og om den nådeløse fordømmelsen av å velge annerledes. 


– Men jeg hadde ikke egentlig noe valg, poengterer hun. 


– Jeg måtte jobbe. Det folk sannsynligvis ikke skjønner, er at jeg kan jobbe når det passer meg. Hvis jeg må, kan jeg begynne klokka ett. Når de er på kafé og drikker økologisk kaffe med andre mødre, sitter jeg hjemme og syr i stedet. Jeg synes faktisk litt synd på dem som har tid til å passe på oss andre. Ironisk nok ble jeg bare enda mer innbitt. Enda så sliten jeg var, tenkte jeg: «Fy søren, dette SKAL gå bra.»


Og det gjorde det. Fortsatt i sykehusets nettingtruser («Som jeg egentlig aldri sluttet å bruke. Vi tok med oss et helt lager. Skikkelig behagelige!»), og med nyfødte Noélle i sjal på magen, dirigerte Fam modellene sine ut på catwalken – knappe tre uker etter fødselen. 


SYDDE SKJØRT UNDER RIENE.

– Et av skjørtene betyr fortsatt mye for meg. Det sydde jeg på mens jeg hadde rier. Jeg lå i sofaen og beit i en plastdings, og når smertene forsvant, satte jeg meg opp og festet perler. Opp og ned, fram til det var sju minutter mellom veene.

 – For sånn er bransjen? 


– Sånn ER det. Jeg måtte bli ferdig. Å være selvstendig næringsdrivende innen fashionverden innebærer at du ikke kan ta pauser. Blir du borte, kommer det ingen penger. Jeg hadde ikke tjent millioner året før, så jeg fikk mitt engangsbeløp på noen og tredve tusen. Derfor måtte jeg tilbake i jobb. Jeg synes det er provoserende når folk som sitter godt i det ser ned på oss som må jobbe.

LEKEN OG MORSOM MAMMA.

 – Med Internett har mammarollen blitt et offentlig anliggende i enda større grad enn tidligere. Du er ikke den eneste som har fått merke hvordan en i utgangspunktet uskyldig kommentar plutselig blir gjenstand for vill debatt? 


Fam nikker.

 – Det jeg sa var egentlig helt på sidelinja. Men jeg skjønner jo at man må passe ordene sine. 


Det blinker til i verdens største klinkekuleøyne.


– Eller stå for det man har sagt. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe verre enn å ha ett års permisjon. Det virker som et mareritt! Jeg vet man ikke skal si det, men det første året med baby er gørr.

– «Hva skal du gjøre nå? Du skal sove igjen, ja.» Det er dritkjedelig. Ikke var jeg med i sånn barselgruppe heller. Hvorfor skal jeg sitte og prate bæsj med damer jeg egentlig ikke kjenner? Det holder å fikse den bæsjen, jeg må ikke snakke om den i tillegg. Jeg tror rett og slett man blir fordumma av å gå ett år hjemme med baby og gjøre ingenting.

Hiahh! Er du stille kan du høre det knatre i tastatur fra de tusen hjemmeværende. Mitraljøsefingrene tar ladegrepet, Fam kan vente seg. Men hun gir faen. Hun har mer krefter denne gangen. Etter snart to år i gamet, forbeholder hun seg retten til å være mamma som det passer henne.

Det aller, aller viktigste, sier Fam, er å være snill. Snill, imøtekommende og raus med tida. Og la for Guds skyld ungen utfolde seg! Ett fett om man trenger spett for å skrape matrestene av de lekre tregulvene på kjøkkenet, klart Noélle skal spise selv! Skitt samma om de sjøblå veggene pappa André malte i fjor allerede er dekorert med kråketær, Noélle er jo så glad i å tegne. Fam har en fortid i barnehage, og der moste hun bananer med hendene for å få ungene til å skratte. Gjett hva? Det funker på Noélle og. Fam vil være en leken og morsom mamma, og etter den lange, nevrotiske babyperioden, («Jeg var dritredd hele tiden, googlet ting konstant. Om natta våknet jeg hvert kvarter for å sjekke om hun pustet. Jeg kunne ikke ta på henne, så jeg la meg på siden for å se om brystet gikk opp og ned»), er det endelig fart i Kråka. 

SJAMPANJEBIMBOGJENGEN.

– Utad kan bransjen du er en del av virke som et jålete og utrivelig sted?

 – Det er det også. I hvert fall den delen som publikum får inntrykk av. Fashionverden er full av mennesker som bare ER der. Jeg vet egentlig ikke hva de driver med, den sjampanjebimbogjengen, som jeg kaller dem.
Ser på klær? Ser på hverandre? Tar bilde av hverandre? Kanskje de er bloggere? De som faktisk gjør noe i denne bransjen, har ikke tid til å gå på fest. Vi jobber! Alle designerne jeg kjenner i Norge er joviale, down-to-earth, ålreite folk.

– Du får ikke bare kred for gøyale visninger, men også godt håndverk. Men hva er det du vil med klærne dine?

 – Jeg vil få folk til å tenke, sier hun kontant. 


– Så langt har det vært mer et kunstprosjekt enn mote. Joa, det er en del tullete kakegreier, men ofte ligger det meninger bak det jeg gjør. Politisk.

 – Hva da for eksempel? 


– I fjor het visningen «No thank you Mr. Botox». Det var fingeren til min egen bransje. Modellene er venninner som jeg har brukt i alle år. Noen av dem har passert 35, og det er alt fra størrelse 36 til 44. Jeg får hele tiden høre: «Nå må du skifte ut de modellene», men jeg synes ikke det spiller noen rolle. Det er jo folk! Og det er folk som skal gå med klærne, ikke amasoner på 1.90.

– Jeg prøver å være rebell i egen bransje.