Fra 86 til 170 kvadrat

Den gamle mannen hadde bodd der siden han var fem år. Først sammen med moren sin, og siden alene, da hun døde. Det var ikke bare å ta frem malerkosten.

– Vi måtte rive alt, sier Elizabeth Matre-Aas.

Vi står ute i hagen i Holtet hageby. Det er ren, skjær idyll med fargerike to- og firemannsboliger langs den smale gaten, tonnevis med syriner, gamle epletrær og rosebusker, og, for dem som bor på rett side av veien og på rett sted – en fantastisk utsikt ut over Oslofjorden og over til Nesodden.

Elizabeth, mannen Ole Kristian og barna Ole Jakob (6), Christiane (4) og Marie Helene (4 mnd.) har utsikten, og de har hage, diger terrasse og enda mer hage nedenfor der igjen, med epletrær og trampoline.
– Her var det bare en fire meter lang skråning med masse buskas tidligere, sier Elizabeth.

Vi innser at denne familien har hatt litt å drive med de siste årene.

STORFAMILIEN: Elizabeths to søstre bor med sine familier rett i nærheten. – Alle barna er på samme alder, og blir nesten som søsken. Det er utrolig hyggelig. Og praktisk. Vi henter for hverandre i barnehagen og sitter barnevakt. Og når besteforeldrene først kommer til gata, bare går de fra hus til hus og får sett hele gjengen!

PÅ BYANTIKVARENS LISTE.
Da de flyttet inn i 2009, var leiligheten i andre etasje av en tomannsbolig. De hadde én kvadratmeter gang i første, to boder i kjelleren og et råloft.

Oppe i leiligheten vendte oppholdsrommene i feil retning, og Elizabeth og Ole Kristian satte seg ned og prøvde å finne en åpnere løsning hvor de fikk større glede av utsikten mot sjøen.

– Vi ville ha et åpent allrom med dør ut til balkongen som var der. Og badet, som tidligere hadde hatt vindu med utsikt, ble bygget inn i en kloss midt i leiligheten.

Da oppussingen var ferdig, var stue og kjøkken i ett, i åpen løsning, det var ett soverom til foreldrene og ett til barna, og et romslig bad. Likevel hadde de bare begynt.
– Husene her står på byantikvarens gule liste, så det er litt av en prosess for å få lov til å gjøre noe, sier Elizabeth.

TOK MYE TID, JOBB OG PENGER.
De fikk lov til slutt. De fikk bygge et uthus med plass til sykler og akebrett og gressklipper og barnevogner, de fikk bygge et tilbygg på 15 kvadrat over to etasjer (første og kjeller) slik at blant annet gangen ble større. I tilbygget ble det også plass til et ekstra rom, som i dag fungerer som kontor og garderobe.

Men de var ikke ferdige: Også loftet ble innredet med oppholdsrom, et lite bad og to soverom, og en del av gulvet ble fjernet slik at det ble åpent ned og full takhøyde fra kjøkkenet. Kjelleren ble pigget opp for å gi plass til vaskerom, et lite bad og to oppholdsrom.

Og vips var leiligheten på 170 kvadratmeter. Eller det, vil si. Det gikk ikke fort. Det tok 11 måneder, mye jobb og mye penger.

– Vi måtte tenke oss godt om før vi gjorde alt dette. Det er ikke alle steder det hadde lønnet seg å legge så mye i det. Men vi må bare tro at vi har gjort en god investering her. Leiligheten ligger i et populært område, med sjøutsikt og sentral beliggenhet. Vi bestemte oss for at vi bare måtte kline til.  

SOSIALT STED: Holtet hageby er ren skjær idyll, og veldig sosialt. – Her er det olabilløp, sommerfest og vinterfest, langbord i gata på 17. mai, julegrantenning og nyttårsfest. Og veldig mange hyggelige folk. Man kan være veldig sosial her, hvis man vil!

TENKT PÅ BRUKERVENNLIGHET.
Etter den store renoveringen, ble stuen flyttet inn på det som opprinnelig var Elizabeth og Ole Kristians soverom, og barnas gamle soverom er nå noe så luksuriøst som roterom og garderobe for hele familien.

Kjøkkenet fikk plass til en stor kjøkkenøy, og de utvidet dørene både mellom spisestue og stue, og ut til balkongen. Fra balkongen og kjøkkenvinduet har de god oversikt over hagen.

– Selv om det fortsatt er litt kriker og kroker og små rom, har vi fått til en god løsning som fungerer, synes jeg. Vi brukte mye tid på å tenke på hva behovene våre er, og har prøvd å gjøre det så brukervennlig som mulig.

MOBIL, KREATIV STASJON.
Leiligheten på Bekkelaget går i hvitt, svart og grått – og mye tre. Mange av treinnslagene kan Elizabeth takke svigermor for.

– Spisebordet i teak og stolene som hører til, kommer fra henne. Hun vet at jeg er glad i sånt. Og de to lenestolene med skinnputer – de hørte til på skolen hun jobbet på, hvor de på femtitallet hadde kjøpt inn mye norsk design. Disse er laget av Torbjørn Afdal og skulle kastes i konteineren da svigermor reddet dem.

Elizabeth har alltid vært opptatt av form og farge, og selv om hun ikke valgte den veien som yrke, er interiør noe hun er «over gjennomsnittet opptatt av».

Men det hun kanskje er mest opptatt av i heimen, er at det skal være et godt sted å være for familien og at det skal være rom for kreativitet. Og det synes. Det første som møter oss når vi kommer inn på kjøkkenet, er et trallebord fylt med tusjer, perler, fint papir, washiteip – og alt man trenger for å lage ting.

– Når alt står fremme, kommer de på å bruke det. Jeg synes det er viktig at de har muligheten til å skape ting. Det gir så stor glede. Hvis de har lyst til å lage et stort sjørøverskip av en pappeske, så synes jeg de skal få gjøre det. Skapergleden er noe jeg virkelig ønsker å nøre opp under, selv om det noen ganger betyr fullstendig kaos og maling i alle retninger. Men det er ikke sikkert de kommer på å lage noe eller perle hvis alt de trenger er gjemt inne i et skap. Nå kommer de hjem fra om ettermiddagen, ser «lagehyllen», og veldig ofte setter de seg ned ved kjøkkenøya og tegner eller perler.

HUSETS HJERTE: Mye av livet i familien Matre-Aas leves rundt kjøkkenøya. Barstolene i skinn er kjøpt på Elizabeth og Ole Kristians favorittbutikk i Gøteborg: Artilleriet. 

LEK MED SØSKENBARN.
Den samme filosofien har Elizabeth når det gjelder leker. På loftet finnes to små soverom, og resten av plassen er lekerom. Her er en deilig madrass med myke puter på gulvet, og store kurver med bøker, leker og kosedyr. En kurv for biler, en kurv for byggeklosser, én for dyrefigurer.

– Når det står fremme, kommer de på å leke med det. Jeg synes det er viktig at de finner leken selv, uten at vi voksne må sette dem i gang med noe hele tiden. Og systemet med åpne kurver gjør ikke minst at det er enkelt for dem å rydde opp igjen. Og det er viktig, for det er ofte mange barn og mye folk ut og inn her, sier Elizabeth.

Hun har to søstre som begge forelsket seg i området da Elizabeth og Ole Kristian flyttet til hagebyen, og på nærmest mirakuløst vis har begge søstrene også funnet leiligheter samme sted. Nå har barna sine små kusiner og fettere rett nede i gaten. Det betyr mye samvær og mye folk, både ute og inne, og da må man ha regler for opprydning.
– Alle barna som kommer hit, rydder etter seg. Det vet de at de må, smiler Elizabeth.

FAMILIENS SAMLINGSPUNKT.
Christiane og Ole Jakob har laget armbånd ved kjøkkenøya, og nå løper de opp på loftet og vinker ned til mamma på kjøkkenet.

– De er veldig glade i å leke på loftet, så når de får besøk, løper de rett opp dit. Jeg tror noe av grunnen til at de trives så godt der, er at det er åpent ned så de har kontakt med oss, sier Elizabeth, og smiler fornøyd. 

– Det fungerer veldig bra her nå.