Googler man «hva trenger babyen av utstyr» får man 269.000 treff, og butikker med babyutstyr bugner av «must haves». Men det er ikke bare bomullsbodyer og bleiebøtter på listene lenger. Stadig flere elektroniske duppeditter som skal overvåke babyen dukker også opp.
Skrumper magefølelsen vår inn når smokker og sparkebukser kan måle feber og søvnrytme og Iphonen plinger når nurket krever pupp? Eller kan ny teknologi redde liv?
Spørsmålene er mange når nye digitale hjelpemidler kommer på markedet. Det er få som ønsker at monitorer skal erstatte mammas og pappas omsorg. Samtidig, kan man egentlig stole på at man selv vet best? Ny teknologi utfordrer oss.
HJEMMESJEKKING AV MAGE.
Bekymringene oppstår allerede idet graviditetstesten viser to røde streker. Er det noe liv der inne eller bare luft? Så dobbeltsjekker man. En, to og tre ganger, kjøper ulike tester, selv om menstruasjonen har uteblitt, magen er oppblåst, brystene svulmer og humøret svinger.
Undersøkelser har tidligere vist at rundt 50 prosent av alle gravide tar ultralyd før uke 18, som er det som tilbys av det offentlige.
Siden doppleren AngelSounds, som er en slags ultralydmonitor for hjemmebruk, ble lansert i Norge i 2012, har 2500 mødre kjøpt den.
Et legemiddelfirma som også produserer ultralydapparater for sykehus og legekontorer står bak produktet. Apparatet er godkjent både av EU og i USA. Det er trygt, skal vi tro leverandøren.
TILLIT TIL EGEN KROPP: Ingvill Langbakk mener at man kan bli stresset av å måtte sjekke alt hele tiden under graviditeten, og ønsker at flere stoler på egen kropp. Her med sønnen Trym på tre måneder.
– STORT KJØPEPRESS.
Magesjekk hver uke er ikke like aktuelt for alle. Ingvild Langbakk er mamma til tre måneder gamle Trym, og har hverken anskaffet seg babycall eller benyttet seg av ultralydapparater for hjemmebruk da hun selv gikk gravid.
Hun synes det er mye stress og hysteri der ute når det gjelder utstyr.
– Det kan være greit for noen, men jeg tror man fort kan bli stresset når man må sjekke hele tiden. Det kan selvsagt virke beroligende også, men jeg tror det er helt avhengig av mammaen.
Hun mener at man må ha tillit til fagfolk og egen kropp når det gjelder for eksempel ultralyd.
– Jeg er redd man mister kontakt med sin egen kropp når man må stole på utstyret hele tiden. Kroppen sier jo ifra og man bør ha tillit til leger og jordmødre og ikke lese om alt som kan gå galt. Jeg tror ikke all denne selvdiagnostiseringen alltid er så bra.
Langbakk har en liten, oversiktlig leilighet og har ikke sett behovet for en avansert babycall.
– Jeg vil ikke ha en med film eller video. Det jeg trenger, er å høre om han gråter, så jeg kan gå og sjekke. Man lærer seg om det er sutregråt eller om han gråter fordi det faktisk gjør vondt.
Hun mener kjøpepresset er stort og at det er lett å kjøpe ting man ikke trenger.
– Man trenger ikke et eget termometer for å sjekke badevannet, det kan man sjekke med hånden.
LES VÅR SAK OM DE NYE BABYDUPPEDINGSENE HER.
SMARTE KLÆR?
Bodyer som bryr seg, smarte klær eller såkalt wearable-teknologi som bæres rett på kroppen og bistår i hverdagen med ulike funksjoner, er på full fart inn i det internasjonale babymarkedet. Norge står for tur.
Bodyen som registrerer babyens søvn, hudtemperatur og pust kan sende informasjon til smarttelefonen eller til kaffekoppen din. Man kan enkelt kartlegge barnets hverdagsvaner, for eksempel kan man registrere når barnet våkner og sende info til flaskevarmeren som setter i gang oppvarmingen straks.
Praktisk, mener produsenten. Og når barnet er tett i nesen, kan pustemønsteret registreres og man slipper å løpe opp og ned trappen til barnerommet for å sjekke. Eller kanskje gjør man det muligens oftere da, sånn for sikkerhets skyld? Kun vanlig skurr på babycallen kan få enhver til å ta to trinn i trappen.
| Netboard will be here |
– HAR OVERVÅKET I GENERASJONER.
Jill Rettberg er trebarnsmor og professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen. Hun er opprinnelig amerikansk og utgir denne høsten boken Seeing ourselves through technology: How we use selfies, blogs and wearable devices to see and shape ourselves. Hun kan godt forstå ønsket om å overvåke barnet som nybakt, usikker mor.
– Impulsen til å overvåke har eksistert lenge. Jeg har venner som har laget tidsskjema for bæsj, tiss og mat – på papir. Man har gjort dette i generasjoner.
– Det som er nytt er at teknologien i dag tillater oss å overvåke på et helt annet nivå, akkurat som på et sykehus, mener Jill Rettberg.
Hun fant selv et nettsted da hennes egen seksåring var liten, der man kunne klikke hver gang hun sovnet og få svar på når det var best å legge barnet.
– Man blir oppslukt av barnet og man ønsker å få sove og at barnet skal slutte å skrike. Problemet er at man blir mer engstelig av det.
Selv ble hun bekymret da hun som nybakt mor oppdaget at en annen mor gikk til helsestasjonen og veide barnet sitt flere ganger i uken, utenom de vanlige registreringene.
– Jeg begynte å gå dit og veie oftere selv også, og tenkte at det var noe en god mor burde gjøre, helt til en helsesøster lurte på hvorfor. Hun fortalte at det ikke var noen grunn til å veie babyen så ofte, med mindre man hadde en bestemt grunn til å være bekymret. Vekten varierer fra dag til dag. Hyppig veiing vil trolig gjøre deg mer nervøs, noe som sannsynligvis ikke er så bra for barnet ditt, sa hun. Jeg begynte å slappe av og sluttet å bekymre meg for det.
MER ENGSTELIG KULTUR.
Smitteeffekten blant nybakte mødre er med andre ord stor. Gjør en mamma i barselgruppen noe nytt og annerledes, er veien kort til å veie oftere, installere kamera ved vuggen og registrere søvnrytme.
Rettberg mener at hele vår kultur er blitt mer engstelig, og det til tross for at færre barn dør i ulykker.
– Vi oppdrar barn til å være reddere. På skolene i USA lærer man elevene å være redde for fremmede. Vi slipper ikke barna våre fri. Og vi oppdrar dem til å bli overvåket.
Hun har tidligere blogget om Tinitell, som er en slags minimobil som de litt eldre barna kan feste rundt håndleddet. Dersom barna går seg vill i skogen, kan de trykke på en knapp og si navnet på den de vil ringe. En GPS vil hjelpe foreldrene til å lokalisere barnet.
– Kanskje er det gøy og kanskje oppmuntrer det barna til å være mer ute. Jeg ser en glede og at det kan fungere for noen.
– Men ødelegger ikke all denne teknologien våre naturlige instinkter, som å lære å orientere oss i terrenget og å kjenne etter på pannen om barnet har feber?
– Foreløpig er alt dette veldig marginalt. Mange prøver det ut og det finnes helt sikkert mennesker som blir roligere av dette. Vi er forskjellige og noen er mer engstelige.
Rettberg mener vi likevel ikke må glemme den fysiske kontakten.
– Det å ta på barnet, roer barnet og deg selv. Når mobilen kommer imellom, taper både du og barnet på det.
– IKKE GLEM Å TA PÅ BARNET: Helsesøster Stine E. Hansen er redd for at de teknologiske duppedingsene skal ta vekk den fysiske kontakten med barnet, og foreldrenes evne til å lese sine egne barn.
– FINN EN GYLLEN MIDDELVEI.
– Vi lever i en teknologisk verden. Det er naivt å tenke at ikke småbarnsforeldre er med på denne utviklingen, sier Stine E. Hansen.
Hun har arbeidet i ulike deler av Oslo og har som helsesøster og sykepleier til nyfødte barn sett stadig mer teknologi bli brakt inn i hjemmet til barnefamilier. Hun tror ikke at alt er negativt, men at en gyllen middelvei er viktig.
– Noen foreldre legger mye vekt på og stoler på det tekniske utstyret. Et eksempel er temperaturmåler. Det er i seg selv et viktig instrument for å se om barnet har feber, men det er like viktig at foreldre lærer å lese barnet sitt. Dette gjelder søvn, våkenhet, sult, vektoppgang – og temperatur. Det å kjenne på barnets nakke og hode, se på hudfarge og stille seg selv spørsmålet: Hvordan har mitt barn det i dag?
Hun mener at foreldre skal lytte til magefølelsen sin.
– Jeg har opplevd foreldre som blir stresset av alt de tror de må skaffe seg av utstyr. For mange teknologiske hjelpemidler kan føre til en distanse mellom foreldre og barn og i ytterste konsekvens dårlig samspill og tilknytning.
FORELDRE SPØR MER.
Men som tidligere sykepleier for nyfødte barn, har hun også sett at teknologisk utstyr kan berolige.
– Foreldre med fortidligfødte barn, barn med sykdommer eller foreldre som har opplevd at ting har skjedd og er redde for at det skal skje igjen, kan synes at det er veldig fint med en madrass som alarmerer når barnet slutter å puste eller en babycall med kamera. Mange behøver det for å være trygge nok til å reise hjem fra sykehuset.
Som helsesøster opplever hun at foreldre nå har flere spørsmål enn tidligere.
– Vi lever i et samfunn som er med på å skape en del unødvendige bekymringer hos foreldre, et samfunn som legger opp til at man trenger både babycall med kamera og high tech-bodyer. Jeg tror ikke det er mange nybakte foreldre som egentlig ønsker dette, eller har det behovet. Det mange bekymrer seg for, er om de gjør «jobben» som foreldre godt nok. Som helsesøster har man i dag en unik mulighet til å styrke foreldrenes mestringsfølelse og bidra til at de føler seg tilstrekkelige som foreldre – uavhengig av den teknologiske verden vi lever i.
