Fire barn på under to år

– Kan det ha vært seks år siden? Sju?

De står med hver sin ettåring på armen og har to treåringer ved bordet, og de husker ikke når de møttes, men de husker dette:

Cecilie hadde flyttet til København for pause og inspirasjon. Hun jobbet for Hadeland Glassverk og hadde fått til en ordning hvor hun var tre uker i København, én uke hjemme i Norge. Det var en gavepakke. Samtidig jobbet hun litt som frilansdesigner.
Hun hadde fått leie en stor, fin leilighet av en venninne, og en dag fikk hun en telefon. «Har du plass til en som kan bo hos deg en stund? Han er blitt sparket ut hjemmefra.»

Mannen kom og han het Michael Angelo. Det viste seg at han var studieleder ved en såkalt produksjonsteknikkskole, og etter å ha snakket litt sammen, spurte Cecilie om han visste om noen som kunne lage prototyper for henne. Det hadde hun hatt behov for lenge.
«Ja!» sa Michael Angelo. «Det har jeg! Han heter Manolo.»

Den dagen Cecilie dro for å hente prototypene hos Manolo, skulle hun videre i et annet ærend senere. Hun kom aldri så langt. De ble sittende og prate, og så gikk de ut og spiste indisk og samme kveld ringte Cecilie til søsteren sin og fortalte at hun hadde truffet mannen i sitt liv.

– Det var kjærlighet ved første blikk, sier Cecilie.
– Jeg tror det må ha vært sju år siden, sier Manolo.

FIRE BARN PÅ TO ÅR.
Vi har kjørt temmelig langt ut på den danske landsbygda for å komme frem til det gule murhuset hvor industridesigner Cecilie Moi Sindum (42) bor med sin dansk/italienske mann Manolo Folcarelli, og barna Dante (3), Atlas (3), Vega (1) og Delphi (1).

Ja, nettopp. Fire barn ble det, i løpet av ett år og elleve måneder. Man kan få pustebesvær av mindre.

De myldrer rundt i den store hagen, som har utsikt over duvende danske enger og ned til en innsjø. Cecilie iakttar dem, i sommerkjole, bare ben og utslått hår, så sommervakker og rolig at det er vanskelig å tro at hun har fire små barn å drive med. Men det er kanskje sånn det blir når man har fire så små? Kanskje man bare er nødt til å senke skuldrene og forholde seg helt rolig til det hele, for at det skal fungere?

– Ja, vi er nok ganske rolige begge to. Hvis vi blir stresset, blir barna stresset. Sånn er det jo. Men jeg blir ikke stresset av å være sammen med barna. Jeg elsker å være sammen med barna og jeg vil være det hele tiden, så mye som mulig. Det er klart, hvis man ikke har sovet, da går det på stumpene løs. Noen ganger er det fullstendig kaos. Alle hyler og krangler. Det har vært knalltøft til tider, jeg har jobbet hele tiden og det at jeg har valgt å amme alle fire har betydd masse ekstrajobb. Samtidig er jeg inderlig takknemlig for at jeg har gjort det.

– Jeg var den som gråt mest da jeg sluttet å amme. Jeg synes den nærheten og intimiteten ammingen gir, er fantastisk.

LYST PÅ BARN, MEN INGEN MANN.
Cecilie Moi Sindum vokste opp i Porsgrunn. Senere skulle hun utdanne seg til industridesigner og jobbe med glass for Magnor og Hadeland, hun skulle arbeide lange dager, og hun skulle bo i Oslo og København. Hun elsket bylivet. Nærheten til alt. Friheten til å jobbe, mye og når som helst. Årene gikk fort, karrieren holdt stødig kurs opp og frem og på et tidspunkt var endring nødvendig.

– Jeg hadde mistet meg selv. Jeg måtte stoppe opp litt og finne ut hvem jeg egentlig var og hvordan jeg ville leve livet mitt.

Hun var 35. Et ønske om barn lå der og ulmet, men samtidig så hun folk rundt seg som hadde blitt foreldre. De kom tilbake fra permisjon så plutselig, og Cecilie stusset på hvor barna var, men de var allerede i barnehage.
– Og så tenkte jeg at slik vil jeg ikke leve livet med barn. Jeg vil være sammen med dem. Og plutselig innså jeg at jeg hadde kjempelyst på barn, mange barn, men jeg hadde jo ikke en mann. Og jeg var tross alt 35.

Da hun traff Manolo, tok det seks uker og så var hun gravid. Ikke at det var planlagt. Men det var slik det ble, og Cecilie og Manolo var overrasket, og lykkelige. Dessverre ble ikke graviditeten noe av. Og kort tid etter fikk Cecilie beskjed om at hun mistet jobben i Hadeland Glassverk på grunn av nedskjæringer.

– Ja, jeg var lei meg da. Det var tøft å både miste et barn og en jobb jeg var glad i. Det var jo en perfekt ordning for meg. Jeg ble rådvill og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Samtidig var det nok en god ting. Jeg ble tvunget til å stå på egne ben.

Cecilie bestemte seg for å satse som frilanser, og etter bare kort tid begynte gamle kunder å ringe. En dag ringte Utenriksdepartementet og sa at de skulle renovere den gamle ambassadørboligen i København. Om hun ville lage en lysekrone?
– Da forsto jeg at dette kanskje kunne gå, sier Cecilie.

ENKLERE Å FÅ HJELP I DANMARK.
Om ikke oppdragene rant inn, så kom de ruslende, og Cecilie hadde for lengst vinket farvel til den store leiligheten og flyttet inn hos Manolo.

De snakket tidlig om hvordan de eventuelt ville leve livet med barn, og Cecilie var litt redd for at han ikke skulle dele hennes oppfatning, for hun mente vel egentlig at hvis hun ikke kunne leve livet med barn slik hun ønsket, med å jobbe så fleksibelt at det innebar mye tilstedeværelse, ja da kunne det egentlig være det samme med hele greia.

Men Manolo var helt enig. Han hadde vokst opp med italiensk far og dansk mor som riktignok hadde skilt lag tidlig, men som til gjengjeld hadde gitt lille Manolo enda flere omsorgspersoner i form av hver sin nye partner, og en oppvekst preget av utømmelig kjærlighet og voksne (mange!) som var der.

Men Cecilie og Manolos barn lot vente på seg. Cecilie ble eldre. Ingen fant ut hva som var galt.

«Skal vi ikke bare få litt hjelp?» spurte fastlegen, og henviste dem til Rikshospitalet i København. Da var Cecilie blitt 38.
«Hei! Skal vi lage barn?!» spurte de begeistret på Rikshospitalet, og dermed var de i gang.

– Det der er så mye enklere her i Danmark, sier Cecilie.
– Det er ikke noe tabu eller skamfullt å ikke klare å lage de barna helt på egen hånd. Det er liksom så greit. Og ikke minst lystbetont! Og dessuten er alt dekket til du er 40 år.

Siden Cecilie var over 38 år, fikk de lov til å sette inn to befruktede egg og lykken sto i taket da beskjeden kom om at begge eggene hadde festet seg, at hun var gravid med tvillinger og at alt var helt normalt og bra.
Guttene kom midt på sommeren. Den samme høsten skulle Cecilie fylle 40. Øyeblikket da Dante kom, som den første tvillingen, var hennes livs største.

«LILLEBROR I FRYSEREN».
Med Dante og Atlas startet det familielivet Cecilie og Manolo hadde drømt om. Italiensk au pair ble hentet inn, de jobbet begge hjemmefra, ideene spant og sammen startet de Inspireby, deres eget firma hvor de kunne være sammen om ideer og produktutvikling, først og fremst av glassdesign.
– Det er det jeg alltid har holdt på med. Det føles naturlig å fortsette med glass, sier Cecilie.

Sammen utviklet de blant annet serien Carrara, som senere skulle høste stor anerkjennelse. Men før det hele kom så langt: Ett sett tvillinger til. 

– Da guttene ble ett år, begynte vi å snakke om de befruktede eggene som lå nedfryst på Rikshospitalet. Hva med dem? Det føles jo som om det ligger en lillebror i fryseren, liksom. Så jeg ringte Rikshospitalet.

To av eggene ble tint. Ett overlevde, ble satt inn, men festet seg ikke. Så ble de tre siste eggene tint. To overlevde og ble satt inn. Sjansene for at de skulle bli til to mennesker var minimale. Så ble de innkalt til skanning, og personen som skannet Cecilie den dagen var tilfeldigvis overlegen ved fertilitetsklinikken. Han var dypt alvorlig.

– Det er to. Igjen.
Cecilie og Manolo kikket på hverandre. Klemte. Jublet og gråt om hverandre. De kunne ikke tro at det var sant!
– Er dere GLADE?? spurte legen.

– Vi var bare glade. Jeg synes barn burde få komme to i slengen. Det er en gave. Tenk å ha en i livet ditt som du har vært så nær helt fra starten? Da Atlas var to og et halvt år, ble det oppdaget at han hadde en synshemning, han hadde pluss 8 og har måttet anstrenge seg veldig for å kunne se. Det hadde vi ikke merket. Han har gått sammen med broren sin hele veien og oppdaget verden gjennom ham. Men det er klart, nå har han mye han skal oppdage selv. Den første dagen han fikk briller, gikk han og jeg ut i engen her og satte oss ned. Da satt han og kjente på hvert strå, fjetret. For ham hadde det bare vært en stor, gul grøt.

MANGE ILD I JERNET.
Mens tvillingmage nummer to vokste, jobbet Cecilie og Manolo sammen. De hadde tegnet karafler til hotellet The Thief og glass til sushikjeden Sticks & Sushi, og fått så gode tilbakemeldinger at de bestemte seg for å søke inn Carrara-prosjektet til 100 % Design i London. Da de fikk ja, kjente Cecilie seg med ett usikker. Ville det ikke kjennes bedre om de hadde begynt å selge produktene før de ble lansert i London?

I en fart ble katalog laget, og en sju måneder tvillinggravid Cecilie pakket ryggsekk og dro til Oslo. Der gikk hun rundt og besøkte butikker som Expo Nova, Norway Designs og Pur Norsk, viste frem og forklarte. Hun fikk ett spørsmål i retur:

– Når kan dere levere?
– Det var en så deilig følelse. Da ble det en helt annen prosess å dra til London og lansere, når vi uansett skulle hjem og levere etterpå. Vi hadde en helt annen trygghet.

Noen uker senere satt Cecilie og Manolo utover natten og leverte det siste pressemateriellet til London-messen. Da de endelig la seg, sa Manolo:

– Gud, det skal bli deilig å dra til sykehuset i morgen og bare få to tvillinger til. Så kan vi slappe av litt.
Det var uke 38 og Cecilie skulle settes i gang.

– WE LOVE YOUR PRODUCTS.
Tre måneder senere dro de av sted til London med to jenter på tre måneder, to gutter på to år, den italienske au pairen og hennes kjæreste. De hadde leid en stor leilighet og beveget seg kun mellom leiligheten og messehallen.

– Dronningen var der og alt. Men det var en litt tåkete reise, sier Cecilie.

Da de kom hjem, oppdaget Cecilie en mail som så såpass junkmail ut at hun var på nippet til å kaste den uten å åpne. Den var fra London Design Museum, og Cecilie regnet med at det var noe reklameinformasjon. Det var det ikke. «We are in love with your products», sto det. Om de kunne få kjøpe dem inn til museumsbutikken?

– Da skrek jeg høyt, sier Cecilie.

– Det er noe spesielt med at andre designere kjøper tingene dine, sier Manolo.
– Det er en stor anerkjennelse. 

– LITT LEI HVERANDRE INNIMELLOM.
Vi står i andre etasje i det gule murhuset, hvor store vinduer og dører åpner seg ut mot en stor balkong og sjøen. Dette er Cecilie og Manolos arbeidsrom, hvor de sitter sammen og klekker ut nye ideer.

– Dere er sammen 24 timer i døgnet og jobber så tett. Blir dere ikke lei av hverandre innimellom?
Manolo nikker.
– Jo, veldig.

De smiler.
– Det er intenst, men det er noe vi har valgt og det er slik vi vil ha det. Man får heller ta seg en tur til København iblant, ta en fest og overnatte hos venner. Det går an. Jeg har også noen turer til Norge innimellom. Det er viktig å gjøre noe hver for seg også, sier Cecilie.

– Det er blitt slik vi drømte om. Vi har jobbet knallhardt for å komme hit, ofret alt vi har av økonomi og energi, men det er verdt det.

– Å få ha så mye tid som det vi har med barna våre, det er helt uvurderlig. Når man har et mål, da kan man drive det så langt, og vi vil virkelig klare dette.