Følte på ammepresset

Mal Harrak ble født i Norge, som eldste datter i en familie med etter hvert seks barn. Da Amal nådde skolealder, bestemte familien seg for å flytte tilbake til Marokko, for så å vende tilbake igjen flere år senere.

– Hvordan var ditt møte med Norge som voksen?
– Jeg hadde akkurat fullført videregående i Marokko og ønsket å studere videre her. Men en ny regel gjorde at jeg ikke fikk godkjent utdanningen. Jeg måtte begynne helt forfra igjen. Jeg ble helt syk og måtte virkelig kjempe. Men det ordnet seg til slutt, det er det viktigste.

Etter et familieråd bestemte halve familien seg for å fortsette livet i Norge. Faren, som hadde flyttet til Norge på 1970-tallet, fant seg ikke til rette i dagens Marokko. Han var blitt for norsk.

BEKYMRET UNDER SVANGERSKAPET.
Sammen med Amal og sønnene ønsket han å gi Norge en ny sjanse, mens de tre yngre døtrene dro tilbake til hjemlandet sammen med moren for etter hvert å fullføre legeutdannelsen. For Amal ble møtet med norsk barnehage avgjørende for yrkesvalget.

– Jeg vurderte sykepleie- og ingeniørutdanning, men jeg trivdes veldig godt med barn og søkte på barnehageutdanningen. Nå har jeg arbeidet 14 år i barnehage.

Etter hvert fant Amal kjærligheten, giftet seg og ble gravid med tvillingjenter. Hun opplevde graviditeten som bekymringsfull.

– Jeg var bekymret hele tiden! En dag jeg blødde kraftig, tok jeg en taxi til Ullevål, siden jeg jobbet like ved. På sykehuset ble jeg møtt med «Mange kvinner opplever dette …», «Hvis det er et friskt foster, så vil det gå greit …» Det var litt irriterende. For meg var det viktig å gjøre alt for ikke å miste tvillingene. Jeg blødde fra uke 8 til uke 20! Det tok litt tid før jeg ble tatt alvorlig.

– Hva var årsaken til blødningene?
– Da jeg begynte å fossblø under en time hos gynekologen, fant man ut at jeg hadde åpen livmorhals, og først da ble jeg tatt alvorlig. Jeg ble sykmeldt og innlagt på sykehus i uke 30–35.

TVILLINGMAMMA: Amal har gitt opp å rydde så mye, og bruker heller så mye tid hun kan på å kose med jentene sine. 

FØLTE PÅ AMMEPRESSET.
– Hva synes du om påstanden «Å være gravid er ikke en sykdom, det er en tilstand»?
– Det er ikke en sykdom, men noen kan ha det tøft. Jeg måtte bruke rullestol på slutten av graviditeten.

– Hvordan opplevde du tiden etter fødselen?
– Jeg var så sliten. Om natten spurte jeg sykepleierne om de kunne ta vare på barna, og noen gjorde det, mens andre mente jeg måtte passe på dem selv, det var jo mine barn! Vi måtte forhandle om antall timer. Jeg spurte dem også om hjelp til å vaske barna, for jeg kunne ikke reise meg. De kom mens barna sov og vasket dem da. Etter hvert måtte de gi meg blodoverføring.

Det var mange forskjellige råd å forholde seg til, blant annet rundt amming. Etter å ha rast ned i vekt en stund, tok Amal et valg.

– Det var stressende å skulle ha en på brystet og den andre på pute med flaske ved siden av. Jeg kjøpte en pumpe til 1700,-, men fikk aldri brukt den, for jeg bestemte meg til slutt for å gi dem flaske. Da fikk jeg også mer tid til å kose med dem.

ANNERLEDES MAMMALIV I MAROKKO.
– Hvordan er mammalivet så langt?
– Det er hektisk, men også morsomt. Jeg hadde et bilde av en perfekt mamma; alltid rene barn, alt etter boken. Nå bryr jeg meg ikke om å rydde så mye, sover når jeg kan og koser så ofte som mulig med barna. Jeg har heldigvis en veldig snill mann som rydder, vasker, skifter bleier og lager mat.

– Hvordan vil du beskrive marokkanske mødre?
– De er noen ganger overbeskyttende. De går for eksempel ikke ut med en nyfødt. Mange mater barna sine til de er 4–5 år og er opptatt av rene og pene barn. Her i Norge skal barna være selvstendige.

– Hva med fødselspermisjon?
– I Marokko er det tre måneders mammapermisjon. Søsteren min, som er gynekolog, har en på 2,5 år og er gravid på nytt. Hun har mange i familien som kan hjelpe, men hun jobber og kunne trengt barnehage for små barn. Det er greit for arbeidsgiver at man er gravid, men man må jobbe som før! Søsteren min kan arbeide i 30 timer i strekk og er helt utslitt når hun kommer hjem.

– Finnes det barnehager?
– Barn begynner i barnehage når de er 3–4 år. Barnehagene er ikke til for at man skal passe barna mens foreldrene er på jobb, men for at de skal lære å lese og skrive.

DET BESTE FRA TO KULTURER.
Som muslim blir Amal stadig konfrontert med nyheter hun ikke alltid kjenner seg igjen i.

– Jeg er blitt spurt om omskjæring, noe jeg aldri hadde hørt om før jeg kom til Norge. Da jeg skulle gifte meg, var første reaksjon: Er det tvangsekteskap? Jeg skulle ønske at de kunne gratulert meg først. Marokko er annerledes enn for eksempel Somalia og Pakistan. Kvinnene jobber og bestemmer mer selv.

– Er det noen som reagerer på hijaben?
– Jeg husker en episode hos gynekologen, som var en ung mann. Han utførte en ultralyd på magen. Mannen min var også med. På slutten av timen måtte jeg spørre om han ikke skulle ta en vaginal ultralyd også, slik jeg hadde gjort sist. Vil du det da? svarte han. Han var litt sjenert.

– Hvordan vil du videreføre din egen kultur?
– Jeg ønsker det beste fra to kulturer. Det å få lov til å være seg selv, være barn og leke, bli selvstendige og samtidig lære å ta andres perspektiv. Jeg kommer til å snakke arabisk hjemme, slik at barna lærer språket. Jeg er muslim og ber, faster og gir penger til de fattige. Dette er verdier jeg vil videreføre til barna mine.

– Hva er viktig for deg når du skal oppdra barna dine?
– Mine søsken og jeg hadde høye krav til oss selv. Det er greit noen ganger, men man blir sliten og aldri helt fornøyd. Jeg er opptatt av en balansert oppdragelse, og vil at de skal oppføre seg ordentlig, men ikke at de skal være for strenge mot seg selv.