Gjenåpnet gammel kolonial

INTERIØRTIPS:

Anna Almqvist Snilsberg, mannen Tom og barna Hampus (9) og Minna (7) bodde på Bekkelaget i Oslo og trengte større plass.

Det hendte ofte at de gikk tur på Svartskog, der hvor Roald Amundsen i sin tid satt i huset sitt og planla ekspedisjoner. Den gangen, i 1916, kom også kjøpmann Alfred Nyborg til Svartskog fra Oslo med kone og barn for å åpne kolonial.

Svartskog kolonial var åpen helt frem til 1987, men siden da bodde den siste Nyborgfruen alene i en del av huset, mens butikklokalene sto tomme.

Anna og Tom så potensialet i det vakre, tomme huset, som ligger omtrent ti minutter fra Ingierstrand utenfor Oslo. Sammen med et annet par bestemte de seg for å satse og følge drømmen.

Den gamle kolonialen skulle gjenoppstå, det skulle serveres økologisk rabarbrasaft, god kaffe, ferskt bakverk og deilige salater både inne og ute i hagen, det skulle selges bruktgjenstander og antikviteter, og det skulle være konserter på låven.

I 2011 kjøpte de huset, vasket ned de gamle butikkhyllene for å gjøre klart til nye varer og startet totalrenovering av boligdelen av huset.

LANDLIV: Anna og Minna trives med å bo på landet, mindre enn en halvtime fra Oslo.

NOE GAMMELT, NOE NYTT. OG NOE DYRT.
– Vi har gjort mye i den delen av huset der vi bor. De gamle tregulvene var dekket med både linoleum og fastlimte tepper, og det var en stor jobb å få det fjernet. Vi har bygget opp noen vegger og tatt ned andre, de fine vinduene i stuen var for eksempel helt gjemt bort i en lang gang, forteller Anna.

De har funnet gamle dører både på låven og på nettet. De gamle dørene har erstattet nyere dører som var satt inn i en annen tid, og har også blitt til skyvedører der liten plass ikke gir rom for vanlige dører.

De ønsket seg et gammelt kjøkken, med rustikke, solide skap og benkeplate – noe de etter mye leting fant på Finn og fikk hentet i Gudbrandsdalen. Til og med kjøleskapet fra Ikea er skjult bak en gammel dør.

– Jeg liker å ha vakre ting rundt meg. Jeg liker at ting har en historie, men det må ikke nødvendigvis være så gamle ting.

Og med det som utgangspunkt havnet for eksempel drømmespisestuen; Tulipanbord og -stoler designet av den finsk-amerikanske arkitekten Eero Saarinen på 50-tallet, i Annas kjøkken.
– Ja, det var en investering, kan Anna slå fast.

En annen solid investering var AGA-komfyren – et blått vidunder som varmer opp hele huset.
– Vi bruker faktisk ingen andre varmekilder enn denne, sier Anna.

Hun trives godt med å bo i et gammelt hus, der skjeve gulv og trekkfulle vinduer danner en vakker ramme om det hele.
– Det hadde vært deilig å bo i et nyere hus hvor alt det tekniske fungerte som det skulle. Men bortsett fra det … Jeg har ikke veldig behov for å bo i nytt hus, nei.

SATSET: Kolonialen ble kjøpt i 2011, etter å ha vært nedlagt siden 1987. Anna og barna Minna og Hampus bor vegg i vegg. 

DET KOSTER LITT Å FØLGE DRØMMEN.
Anna elsker loppemarkeder, og det synes. Gammelt porselen er favoritten, og hun drømmer stadig om å komme over et helt sett av Stig Lindbergs servise Berså, laget ved Gustavsberg siden 50-tallet. Men hun er også glad i å finne gamle metallbokser og møbler. Noe av det hun finner, selger hun videre i kolonialen.

– Jeg prøver å unngå de lokale loppemarkedene, men handler mye når jeg er hjemme i Sverige og hvis jeg er i Danmark, sier Anna, som opprinnelig kommer fra Bohuslän.

Egentlig er hun musikkutdannet, og det var etter endt musikkhøyskole i Sverige at hun endte opp i Ulsteinvik for 20 år siden, hvor hun jobbet for Rikskonsertene. Siden underviste hun i musikk ved folkehøyskolen i Hurdal.

Etter å ha blitt «Anna med fløyten» reiste hun tre måneder alene i India, før hun flyttet til Oslo og sikret seg litt butikkerfaring. Og hele veien har den fulgt henne – interessen for baking, mat, kosthold og trening. Hun ser helst at det meste er økologisk, og hun løper gjerne en halvmaraton om sjansen byr seg. Det er generelt mye energi i dama, og de siste to årene har det meste av energien blitt brukt på Kolonialen.

– Det har vært litt mye de siste to årene, med full renovering av hjemmet vårt, og det å prøve å etablere en landhandel og kafé. Jeg har ikke fått fulgt opp barnas lekser så mye, føler jeg.

Det er vel slik de fleste av oss føler iblant, og da er det i det minste en fordel at man jobber og bor i samme hus. Selv om akkurat dét også kan bli litt slitsomt.
– Det er veldig lytt i dette huset, så når vi er hjemme hos oss selv, hører vi godt lydene fra kolonialen. Og i og med at vi har åpent hver dag bortsett fra mandag, blir det liksom aldri fri. Men samtidig er det jo dette som er drømmen, å skape noe selv.

LOVORD OM PLOMMESYLTETØY.
Svartskog kolonial har allerede blitt en suksess. Det var en stund der, da det andre paret trakk seg ut, at Anna og Tom var usikre på om de skulle orke. Heldigvis orket de.

Uten at en krone er brukt på markedsføring, har denne perlen av et serveringssted blitt besøkt og begeistret fortalt om, til stadig flere, og nå fylles kafeen hver dag.

Om sommeren kan barna løpe fritt rundt ute blant de gamle kafébordene og om vinteren vandrer Nesoddenfolket over isen med ungene i bæresjal for å kose seg med varm kakao på kolonialen i helgene. Sånt gjør Anna nesten litt rørt.

Og hun blir ydmykt stolt når Baker Hansen tar kontakt og vil selge produktene hennes i 30 utsalgssteder, fordi ryktene om plommesyltetøyet og eplemosten har løpt foran henne.

Da er det bare å brette opp ermene og produsere for harde livet. Det er det hun trives med. Hun setter seg ikke ned med kaffekoppen og tenker at nå holder det, nå bare fortsetter vi som vi har startet. Som gründere flest tenker Anna fremover. Hun tenker hele tiden på hva de kan gjøre for noe mer. Det neste på listen er oppussing av pakkhuset, en slags låve hvor hun nå har utsalg av bruktgjenstander.

– Det skal bli så fint. Nå det blir ferdig, da skal vi ha inn flygelet og ha konserter der ute. Og så skal vi lage et lite kjøkken for barn ute, hadde jeg tenkt. Men alt tar tid. Det må gjøres litt ordentlig. Det må jo bli fint!