Barneplate neste?

– Hvordan er livet som pappa?
– Det er veldig fint. Jeg hadde pappaperm i fjor høst. Da tok vi en måned i USA og bare koste oss på vestkysten. Både jeg og kjæresten min jobber hjemmefra, så jeg har egentlig følt jeg har vært i permisjon hele tida.

– Men får du jobbet noe med en liten sønn hjemme, da?
– Eh, nei. Det blir ikke så lenge av gangen, men jeg har alltid jobbet sporadisk. Når jeg har innspilling eller jobber med andre artister, så er vi i studio. Da har jeg en arbeidsdag som vanlige folk.

– Sønnen din heter Miller. Hvordan landet dere på det navnet?
– Æ vett ikke, vi fant det bare et sted. Vi hadde lyst til å finne et navn som var litt universelt og som kunne brukes i både Norge og Sverige, siden kjæresten min er svensk. Og så er favorittfilmen min Miller’s Crossing– kanskje var det litt derfor også? Det blir mye misforståelser med et sånt navn, da. Mange tror han er jente, at han heter Milla. Men det får så være. Det ordner seg.

– Hvor er han i løypa? Har han lært noen nye triks i det siste?
– Hans nyeste triks er at han etterligner folk når han ler. Den siste uka har han hatt latteren til naboen. Da har han munnen åpen og ler sånn «hah-hah-hah!». Ellers er det mye gåing og velting av ting. Han snakker ikke, han er veldig treig sånn. Kjæresten min er fra Sverige, og jeg er sørlending, så det tar vel litt tid å skjønne hva greia er.

– Hvordan ser en typisk hverdag ut for dere?
– Vi står opp i sjutida. Ser kanskje litt barne-tv hvis han er grinete. Vi er jo førstegangsforeldre, så han er bortskjemt, selvfølgelig. Vi har veldig faste rutiner, så klokka 10.30 er det ut og trille, kjøpe seg en kaffe, og antagelig har han sovna før jeg kommer rundt kvartalet. Det er deilig å sette seg på en benk i sola og ikke gjøre så mye. Man blir jo litt fri fra alt når man går og triller. Og jeg har aldri vært så slank som jeg er nå! Det blir mye trening som man ikke tenker over. Så vi triller en times tid, og så sover han kanskje et par timer i gangen. Da er det om å gjøre å huske på alle tingene man skal gjøre. Som jeg ikke får gjort, for kanskje har jeg bare lyst til å se en tv-serie. Så våkner han, og da tenker jeg: «Jøss, det føltes ikke som tre timer.» Halv sju leser jeg litt, og så står han og banker i veggen og er litt sånn rabagast i et kvarters tid, og klokka sju, så ligger han der og sover.

– Hvordan har det å få barn endret deg som musiker?
– Jeg ser jo hvordan han forholder seg til musikk, og det er veldig virkningsfullt. Han spiller på mine instrumenter, og noen ganger stemmer jeg gitaren slik at det blir fint uansett hva slags strenger han spiller på. Jeg spiller mye hjemme, så han får musikken inn med morsmelka, slik jeg også gjorde. Og vi har allerede begynt å spille firehendig piano. Han slår vilkårlig, og av og til dukker det opp sammensetninger av toner som jeg aldri har tenkt på, og som jeg har brukt på plata – det er ikke kødd engang.

– Hva slags musikk spiller du for sønnen din?
– Jeg hører jo bare på det jeg liker sjøl, og jeg liker veldig mye. Men det kommer til å stikke litt hvis han plutselig sitter og hører på Bruno Mars, jeg tror nok det kommer til å gjøre litt vondt. Akkurat nå liker han musikken i Lille Jack. Og jeg kan jo snart ta en mastergrad i Drømmehagen. Som jeg må innrømme at jeg har blitt ganske hekta på selv. I begynnelsen var det bare dumt, men så begynte jeg å skjønne at det er flere lag der. Makka Pakka er jo bare fin. Hopsi Deisi er litt plagsom, men de andre er helt topp – de lilla fuglene og ... Helt herlig.

«Noen ganger stemmer jeg gitaren slik at det blir fint uansett hva slags strenger han spiller på.»

– Kan vi vente oss en barneplate fra din kant?
– Ja. Jo. Jeg har tenkt på det en stund, jeg har det. Men en god barneplate er vanskelig å lage. Jeg har vokst opp med Trond Viggo og Knutsen & Ludvigsen, som begge lagde ganske komplisert musikk. Slik var det med 70-talls barneplater, de undervurderte ikke barn. Barn er smarte. Så svaret er egentlig: ja, kanskje.

– Hva om Miller vokser opp og ikke bryr seg om musikk, men bare vil sparke fotball?
– Hvis det skjer, så er det helt topp. Jeg spilte fotball til jeg var 14 år, så det forventer jeg nesten at han gjør. Vi spilte til det ble så mørkt at vi ikke kunne se lenger, og da gikk vi hjem. Jeg håper han vil ha lyst til å være på løkka og spille fotball, og ikke bare sitte hjemme og spille gitar og dataspill.

– Har du vært mye borte fra sønnen din i forbindelse med musikken?
– Det meste er fire dager i strekk. Spillejobbene blir stort sett lagt til helger. Selvfølgelig er det en utrolig deilig følelse å kunne sove så lenge man vil på morgenen og bare tenke på seg selv. Men det blir man jo fort lei av, og det går ikke mange dager før man begynner å glede seg til å komme hjem igjen. Men jeg tror det er veldig sunt å få de dagene, å være alene og fokusere på det man skal gjøre. Som i mitt tilfelle er musikk.

– Skal Miller i barnehage?
– Det hadde ikke gjort noe og fått han i barnehage nå, altså. Han blir fort mer selvstendig, så til høsten tror jeg nesten er i seineste laget. Jeg tror de bare har godt av å komme seg i barnehagen fra ett års alder.

– Du feirer ti år som plateartist i år. Hvordan skal det markeres?
– Det blir ingen konsert i Oslo Spektrum med det første. Jeg er ikke inne i min hippeste tid som artist, det går litt opp og ned. Og ikke for å klage, men det er jo ingen som kjøper musikken min. Men jeg skal trykke opp de to første EP-ene mine på vinyl. Det blir en morsom ting for meg,å endelig få det på vinyl.

– Finner vi noe av pappaerfaringene på den nye plata di?
– Ja, i tekstene. Jeg tenker jo på ting som jeg aldri har reflektert over før.

– Hvor tidlig begynte du med musikk selv?
– Jeg spilte trommer i skolekorps fra jeg var 10 til jeg var 14-15 år. Og jeg fikk en ordentlig kassegitar i 8. klasse. Søsteren min tok orgeltimer – det var vanlig på 80-tallet – så hun lærte meg akkorder på orgel. Sånn lærte jeg meg også piano etter hvert.

– Hva har overrasket deg ved å bli pappa?
– Jeg kan ikke helt forstå hvordan det går an å … eller … Når et barn er nyfødt, at én må gå på jobb og én må være hjemme. Alene! Det er jeg glad vi slapp. Fy søren, å være alene en hel dag hvis man ikke har sovet hele natta …  Jeg skjønner ikke hvordan det skulle gått. Det har vært veldig bra at vi har kunnet dele på det. De fleste får ikke mulighet til det, men man må jo bli gal – i alle fall smågal – av for lite søvn?