Janne Elton ventet sitt andre barn, bodde på Dokka og var 25 år. Da hun tre og et halv år tidligere ble mamma for første gang, gikk hun over tiden, hadde en tøff fødsel og fikk Christopher som veide nesten fem kilo. Denne gangen var det en jente i vente.
– Alt var helt normalt gjennom hele svangerskapet. Jeg var på kontroll hos legen i uke 36, og alt så helt fint ut, forteller Janne (32).
Men et par dager senere begynte Janne å bli urolig. Hun følte at noe var galt, det var så merkverdig lite bevegelse i magen. Tidligere hadde det hjulpet å drikke litt saft for å få babyen i gang, men nå skjedde det ingenting.
– Jeg ringte sykehuset, og de sa jeg burde dra til legen min hvis jeg var urolig. Nei, det er det ingen vits i, tenkte jeg, jeg ville heller dra rett til sykehuset. Jeg var såpass urolig at jeg ikke ville ta omveien om legen.
Janne og samboer Jan Henning dro til Gjøvik sykehus, hvor de ble tatt imot av en jordmor som forsøkte å berolige dem som best hun kunne.
– Hun satte et ctg-belte over magen min for å finne hjertelyden, og etter litt pludring fikk vi endelig høre hjerteslag. Men jeg greide fortsatt ikke helt å slå meg til ro, jeg hadde en fryktelig ubehagelig følelse. Jordmor ville derfor undersøke meg med ultralyd i tillegg.
DEN BRUTALE SANNHETEN.
Ultralydundersøkelsen varte og rakk, og jordmor gjorde sitt beste, men til slutt sa hun at hun måtte hente en lege.
Da han kom og gjorde sine undersøkelser, fikk de vite den brutale sannheten: De fant ikke noe liv. Babyens hjerte hadde sluttet å slå. Hjerteslagene de hadde hørt, var Jannes.
– Det var et forferdelig sjokk. Plutselig føltes det som å være inne i en ballong der alle lyder bare blir vage og rare. Tiden stoppet, verden rundt sluttet å eksistere, sier Janne stille.
Hennes første tanke var at hun absolutt ikke ville føde. Å skulle gå gjennom en tøff fødsel vel vitende om at barnet ikke levde, virket helt meningsløst.
– Men på sykehuset ville de at jeg skulle gjøre det, og det er jeg glad for i dag, selv om det var ubehagelig å gå rundt med stor mage og vite at jeg ikke skulle komme hjem med noen baby som de andre gravide jeg møtte på sykehuset.
| Netboard will be here |
– EN FIN FØDSEL.
Dagen etter ble hun satt i gang, og så var det bare å vente. Neste dag gikk vannet, og om kvelden, en kald onsdag i januar 2007, ble fine, vesle lillesøster født.
– Det var helt stille i rommet, med bare jordmor, Jan Henning og meg. Jordmoren hadde egentlig gått av vakt, men kom tilbake og ble med under hele fødselen. Det var fantastisk av henne, vi følte oss veldig godt ivaretatt.
– Det høres kanskje rart ut, men jeg vil beskrive fødselen som fin, det var ikke noe drama som det var da jeg fødte første gang, bare helt stille og rolig. Men noen glede følte vi selvfølgelig ikke, vi fikk jo ikke den lille, livlige babyen vi hadde ventet på i åtte måneder. Det var ikke noe lys i tunnelen.
EN MORS MARERITT: Den lille jenta til Janne Elton døde i magen helt på slutten av svangerskapet.
STOREBROR FIKK SE HENNE.
Janne hadde alltid tenkt at hvis hun fikk en jente noen gang, skulle hun gi henne navnet Maria etter oldemoren sin. Også Jan Hennings bestemor het det.
– Vi tenkte litt frem og tilbake på om vi skulle «bruke opp» det navnet i tilfelle vi fikk en jente senere, men vi bestemte oss for at hun skulle hete det. Dette var vår lille Maria.
Janne var veldig innstilt på å se og holde den lille datteren sin.
– Vi fikk bo på et familierom i noen dager, og da hadde vi henne inne hos oss noen timer hver dag, slik at vi skulle få tatt ordentlig farvel med henne.
Storebror Christopher, som bare var tre og et halvt år, forsto godt at noe var galt. Han hadde gledet seg til babyen skulle komme, og nå var alle bare lei seg.
– Barn fornemmer fort når noe er feil, og vi forklarte ham hva som hadde skjedd. Det var ingen grunn til å skåne ham for sannheten. Han fikk også se henne, og det er jeg veldig glad for. Nå er han ti år, og han husker alt. Han snakker om henne av og til og skulle ønske hun var her sammen med oss.
JANNE MÅTTE BARE FUNGERE.
Noen forklaring på Marias død fant de aldri.
– De tok alle tenkelige prøver, men kunne ikke finne noe galt, så de hadde ingen annen forklaring enn at det var krybbedød i mors liv.
Spørsmålet var om hun skulle sendes til Trondheim for obduksjon.
– Vi valgte å takke nei til det. Sannsynligheten for at vi ville få et klart svar, var liten, og vi ville uansett ikke få Maria tilbake. Men noen ganger angrer jeg litt på at vi sa nei, for kanskje ville vi fått vite hvorfor hun døde fra oss.
Familiene på begge sider ble invitert til å komme og besøke dem på sykehuset for å se Maria. Før begravelsen hadde de dessuten syning slik at alle kunne se henne en siste gang i kisten og ta farvel med den lille.
– Jeg husker ikke så mye fra den tiden, jeg har nok fortrengt mye. Det var familien som tok seg av alle forberedelser til begravelsen. Jeg var ikke i stand til stort annet enn å holde meg oppe. Jeg husker forresten da vi var samlet etter begravelsen, så var det noen som sa ett eller annet morsomt, og plutselig lo jeg litt, og det var veldig rart, både å le og å høre sin egen latter. Man tror jo ikke man skal bli menneske igjen.
Janne måtte ta seg sammen hver dag for å komme seg gjennom den første, tunge tiden. Christopher skulle i barnehagen, middagen skulle på bordet. Hun bare måtte fungere.
EVIGE AVTRYKK: Fot- og håndavtrykk av lille Maria er limt inn i albumet, sammen med dødsannonsen.
GRAVID PÅ NYTT.
– Jeg er veldig glad for at det ikke var mitt første barn dette skjedde med. Jeg tror absolutt jeg hadde brukt mye lengre tid på å komme meg ut blant folk hvis jeg ikke hadde hatt Christopher. Nå var jeg tvunget til å få hverdagens rutiner i gang igjen, og det tror jeg er veldig bra i en sånn situasjon.
Janne og Jan Henning fikk sin egen kontaktperson gjennom Landsforeningen for uventet barnedød, og hadde flere telefonsamtaler med henne.
– Vi var på noen treff også, med andre som hadde mistet barn i krybbedød. Det var til stor hjelp da, men vi har avsluttet det kapittelet nå. Man kommer til et punkt der man har snakket ferdig, hvis du forstår hva jeg mener, sier Janne.
Tre år senere ble Janne gravid igjen, og hun var naturlig nok redd for at det skulle gå galt også denne gangen.
– Jeg var ofte på ultralyd og ble tatt veldig godt vare på gjennom hele graviditeten. I uke 37 ble jeg satt i gang for å slippe å være redd mer, og da fikk vi lille William. Denne fødselen var helt annerledes, det var på et nytt sykehus og jeg var mye mer til stede mentalt, så jeg fikk ikke noen vonde flashbacks fra forrige fødsel.
TAKKNEMLIG FOR ALLE BILDER OG MINNER.
Janne og Jan Henning har mange minner fra de fire døgnene med Maria.
– Vi ble rådet til å ta mange bilder, og det er jeg så takknemlig for i dag, for sånt tenkte vi ikke på selv mens det sto på. Jeg skulle bare ønske vi hadde tatt enda flere bilder av henne.
Janne har tatt vare på alle klærne Maria skulle hatt, og hun har laget et minnealbum som hun ofte tar frem og ser i. Her er det mange bilder fra de fire dagene de hadde Maria hos seg.
– Det er nok uvant for mange, både det å se et dødt barn og det å ta bilder, og noen synes kanskje det mest naturlige er å holde disse minnene for seg selv. Men jeg er så glad for at vi har så mange minner. Døden er en del av livet, og selv om det er hjerteskjærende å se bilder av lille Maria, så er det godt å ha dem. Det er fint å ta frem albumet og se på bildene, huske henne, snakke om henne og minnes de dagene hun var hos oss. Jeg har henne i hjertet hele tiden, og hun er barnet mitt, selv om hun ikke er her sammen med oss, sier Janne Elton.