– Dårlig samvittighet er en hobby mange kvinner har

På klubbscenen i en stappfull sal på Latter i Oslo står Dora Thorhallsdottir. Hun får publikum til å le så de rister, og punchlinene kommer som perler på en snor. Om hvor langt virkeligheten er fra hvordan vi får den fremstilt, om forskjellen på hvordan livet ble kontra sånn du en gang forestilte deg at det skulle være. Mange kommer til samme konklusjon: Det var ikke sånn det skulle bli.

Dette er også tittelen på Doras show, og alt er godt summert i sketsjen om da hun møtte sin eks: Han som slapp unna i ungdomsårene, han som egentlig alltid hadde vært litt for bra – og hvor Dora tenkte: «Gud, jeg er jo egentlig ikke pen nok for ham!» Dermed har hun alltid hatt en tanke i bakhodet om at når de møttes igjen, skulle hun være sååå lekker, suksessrik, ha vakre barn, være tynn som en modell og selvfølgelig nysminket og helt perfekt. Sånn ble det ikke.

Hun møtte ham i en svømmehall, med svart badedrakt som hadde krøpet litt oppi rumpa, mascara godt nede i munnviken og håret til alle kanter. Selvfølgelig også fra en heldig vinkel: Bøyd over sønnen som hun prøvde å lære å svømme.

– Et sånt øyeblikk du bare har lyst til å synke nedi jorda – eller vannet, sier Dora.

Det er flere ting i livet hennes som ikke gikk helt som planlagt. For det var absolutt ikke planlagt å bli standupkomiker.

– Jeg er egentlig utdannet lærer, så valgte jeg å ta en mastergrad i journalistikk og derfra begynte jeg å jobbe i en gratisavis hvor jeg skulle skrive om at det var så få kvinner innenfor standup i Norge. Jeg hadde til da aldri sett standup på en scene før, og dro derfor til det som het Lille, stedet der alle nye komikere prøvde seg. Etter forestillingen var jeg såpass eplekjekk at jeg ymtet frempå til han som drev stedet at dette kunne da jeg klare også!

KVINNELIG STANDUP-ALIBI.
Og sånn hadde det seg at Dora sto på scenen for første gang. For allerede uken etter hadde en av komikerne trukket seg, og det var plass til en timinutters forestilling av Dora. Som ble en kjempesuksess. Og bare tre uker etter hennes aller første opptreden, sto hun på scenen i Skien sammen med de store gutta.

– Da gikk jeg på etter Tommy Steine og før Bård Tufte Johansen og Harald Eia på Stjernesmellen, med rundt 400 drita publikummere. Etter det kom oppdragene flommende inn, forteller hun.

Dette var høsten 2000, og standup var ennå relativt nytt i Norge. Dessuten var det nesten ikke jenter på scenen, og Dora ble derfor en av fire komikerkvinner som rett og slett rullerte på å få oppdrag. De andre i firerbanden var Lisa Tønne, Janne Rønningen og Pernille Sørensen. Celebert selskap, med andre ord.

– Å være kvinnelig standupkomiker den gangen var litt som å være svart i Hollywood. Er du først innafor, får du mange henvendelser. Dessuten trengs det et alibi, og som svarte i filmer, trenger komikere på tur sitt kvinnelige alibi.

Så jobbet hun heltid med å få andre til å le fra en scene i fire år. Samtidig som hun var utegående reporter for P4. Mot slutten av denne perioden ble hun lei. Lei av å reise så mye, lei av seg selv, lei av fulle folk og av å føle at hun måtte være mer vulgær enn det hun ønsket. En dag toppet det seg.

– Under en forestilling reiste en i salen seg og skrek ut: «Få se puppene dine, a!». Jeg svarte med det vanlige «Få se pikken din, a!». Vanligvis blir de stille da. Men han her gikk hele veien fra salen og til scenen, og den store mannen løsnet beltet og buksen datt ned på knærne. Der og da bestemte jeg meg. Jeg skulle bli familieterapeut.

LAVT AMBISJONSNIVÅ: På hjemmebane liker ikke Dora å stresse med å gjøre ting hele tiden. – Barna har godt av å kjede seg litt også. 

OM MØTET MED JON.
Å gjøre noe meningsfylt var målet med karriereendringen. Og hun hadde lenge følt på at hennes egen mor, familieterapeuten Herdis Palsdottir, gjorde noe som ga mer mening enn det hun følte at humoristiske tekster fra en standupscene ga.

– Jeg ville hjelpe folk. Og så skjedde det mye på hjemmebane som gjorde at jeg endret perspektiv på ting.

Hun snakker om Jon Schau. Komikeren som satte opp det aller første standupshowet i Norge i 1994: «Fisk eller mann». Og som i 2004 ble erklært død to ganger. I løpet av påskeuken. Ironisk nok.

– Jeg traff Jon etter en forestilling i 2002, og vi ble kjærester samme kveld. Vi hadde det fantastisk morsomt sammen, men det var flere omstendigheter som gjorde at livet med Jon kunne være en utfordring. For det første drakk han mye til tider, og han hadde noen år tidligere blitt skjønnslignet av skattemyndighetene, og måtte erklære seg konkurs. Siden hadde skattetrollet sine argusøyne på Jon i over 17 år. Noe som skapte en angst og en oppgitthet, som igjen førte til mer drikking.

Til slutt fikk han en infeksjon i bukspyttkjertelen, og lå i koma i fem uker. Det var da han ble erklært død to ganger på samme uke.

– Vi var faktisk ikke sammen akkurat da. Jeg gjorde det slutt rett før dette skjedde. Men da jeg dro for å besøke ham på sykehuset, så jeg en helt annen mann. Det var helt magisk – han snakket til meg med en raushet og kjærlighet som jeg hadde lengtet etter de årene vi var sammen, og for meg var han verdens kjekkeste. Merkelig nok, han veide nesten ingenting, var blek som et laken og hårfargen hadde endret seg drastisk fra farget svart til nesten hvitt. Men for meg var det helt fantastisk, og jeg bestemte meg der og da for at dette var mannen i mitt liv.

HOLDER FOREDRAG.

Barna Sara og Elias kom med to og et halvt års mellomrom og hun fullførte studiene på Kempler Instituttet, det danske instituttet som ledes av den anerkjente Jesper Juul, og startet opp Relasjonssenteret sammen med sin mor. Her jobber hun med relasjonsterapi og holder foredrag for tusenvis av barnehageansatte og foreldre.

– Vi har utviklet en ny type terapi, og det går mye på hvordan du blir møtt som barn. Hvordan voksne og andre møter deg frem til du er seks, sju år, er avgjørende for hvordan du møter deg selv og andre resten av livet, hvis du ikke går aktivt inn for å endre dette i voksen alder. Mamma skrev boken Relasjoner med barn, som har solgt 15.000 eksemplarer. Nå reiser vi rundt og holder foredrag for å bevisstgjøre voksne, både de som jobber med barn og foreldre, om hvor viktig det er å møte barna på en god måte.

Dora blir tydelig engasjert, og veiver forklarende med armene underveis når hun forteller. Og hun fortsetter:

– Barn er så sårbare, de tror at alt vi voksne sier er sant. Derfor er det viktig å ikke si at «du er slem», men at «jeg likte ikke det du gjorde». Jeg er forkjemper for at det ikke finnes vanskelige barn, men barn som har det vanskelig. Barna er budbringere for følelsene sine, og kan reagere på vonde hendelser ved å være utagerende eller innadvendte. Begge vitner om at barnet ikke har det bra.

FRA KOSMOS TIL KAOS: Dora legger ikke skjul på at det ikke alltid blir som man tror og tenker, og at det til tider kan være litt kaos i hjemmet. 

– HADDE SETT FOR MEG NOE ANNET.
Nå skjønner man hvorfor Dora skiftet karriere, dette brenner hun for. Så hva gjorde da at hun er tilbake på standupscenen igjen?

– Det er ikke sånn at jeg skal tilbake, men dette var et show jeg bare ville få ut. Jeg satt alene hjemme i sofaen i januar i fjor, nylig brutt med barnefar – her har du relasjonsterapeuten som ikke fikk til sitt eget forhold, leide hus … Jeg var 40 år og hadde sett for meg noe helt annet. «Det var ikke sånn det skulle bli», tenkte jeg. Og tenkte samtidig at det sikkert var mange som satt med samme følelse.

Og sånn ble et show født. Men også en familie splittet. Dora er naturlig nok opptatt av hvordan barna opplever bruddet mellom mammaen og pappaen sin.
– Elias er såpass liten ennå, at vi ikke har merket så mye på ham. Men Sara kan være trist i perioder. Men nå, et år etterpå, begynner de nok å venne seg til det.

De samarbeider bra, Dora og Jon. Frem til nå har Jon vært i huset til Dora når han har vært sammen med barna.
– For oss fungerer dette fint. Vi har begge utradisjonelle jobber, og ingen er på jobb fra åtte til fire. Så når jeg jobber kveld, er Jon her med barna.

– Så drar han hjem etter at du har kommet hjem igjen, da?
– Ja, stort sett. Men det har da hendt at han har sovet på sofaen også. Og om han kommer tidsnok til at vi alle kan spise middag sammen før jeg må løpe avgårde, så gjør vi det, smiler Dora.

IMOT 50/50-DELING.
Samlivsbrudd er noe Dora kan mye om. Det er dette hun spesialiserer seg på som terapeut, og nå har hun selv opplevd det på kroppen.

– Hvordan barna tar et brudd handler mye om hvordan vi som foreldre takler bruddet og er mot hverandre overfor barna: Vi kan enten strø salt eller gropulver i såret. Et sår er det uansett.

Hun er glad for at hun og Jon har samme syn på mange ting, blant annet hvordan de omtaler hverandre i barnas nærvær.
– Det gjør så ulidelig vondt å høre noen snakke stygt om en av sine foreldre, de er en del av en selv, og det sårer så innmari.

Også er hun i mot at foreldre deler 50/50 på barna etter et brudd.

– Jeg mener at en slik deling frarøver barna røtter, og at det er viktig at de har et hovedhjem. Når voksne ikke klarer å flytte hit og dit hver uke med en bag på skulderen uten å klikke, hvordan i all verden skal vi forlange at våre barn klarer dette? Heldigvis er Jon enig med meg i dette, og heldigvis for meg er han også enig i at det er jeg som har hovedansvaret for barna. I dag har vi nok omtrent en 60/40-deling.

UNGENES KJÆLEDYR: Her viser Sara og Elias frem Vanilje, husdyret de egentlig er klare for å bli kvitt. – Den er snart to år, tiden er inne, sier Dora mellom sammenbitte tenner.

VALGFRITT MED DÅRLIG SAMVITTIGHET.
Dora snakker islandsk til ungene. Selv om hun flyttet til Norge som toåring, fortsatte hennes foreldre å snakke morsmålet deres hjemme, og den tradisjonen har Dora videreført til sine barn. Men de svarer på norsk.

– Jeg husker at jeg og søsteren min (kunstner Bjørg Thoraldsdottir, red.anm.) ble sendt til Island en hel sommer da vi var små, til familien. Og det er klart at det gjorde susen for snakkingen, men å sende barna avgårde alene til Island? Da er man jo gal i dag, det er helt utenkelig å gjøre! Men vi drar sammen i alle fall en gang i året.

Helgene de har sammen resten av året, har et lavt ambisjonsnivå, ifølge Dora. Ofte tar hun med seg ungene bort på en lekeplass i nærheten – for der får hun sin kaffe latte og ungene får boltret seg.

– Å ha dårlig samvittighet for at man ikke tar med ungene på lange skiturer eller i fjellheimen hver helg er noe vi velger selv. Dårlig samvittighet er en hobby mange kvinner har. Idealet er skyhøyt, og derfor føler man seg lett uvel.

Hun mener at barna har godt av å kjede seg litt.
– Vi leverer en lite imponerende liste over hva vi får til i løpet av en uke som familie, av sånne skryteting. Jeg blir helt stressa av foreldre som skal gjøre så mye hele tiden. Når skal vi få fri hvis vi skal prestere noe hver helg også?