Mamma + mamma = Mio

– Gratulerer som pappa!

Mellom godtehyllene på Shell blir Anja gratulert av en fremmed mann.

− Hæ? svarer Anja, og gir ham sjansen til å rette opp.

Gro, som er gravid, er på toalettet. Hun skjønner straks at noe har skjedd da hun møter Anja igjen.
− Det var noe i ansiktet ditt, Anja, du så tankefull ut!

− Jeg begynte å reflektere og ble opptatt av definisjonen «pappa», og at mye av samfunnet er bygd opp rundt roller og båser.

Håndballparet Anja og Gro Hammerseng-Edin får merke hvordan samfunnet i praksis ønsker å være åpne mot to mammaer, men at det ikke har kommet helt dit i teorien.

Gjennom hele graviditeten opplever Anja store og små episoder der «pappa» kommer i fokus. På ultralyd sammen med Gro får hun beskjed om å sette seg i «pappastolen», hos legen får de «Til mor/Til far»-boken, på svangerskapskurset blir kurslederen i villrede om Anja tilhører pappaene eller mammaene og etter fødselen må hun underskrive som «far».

Manglende ordforråd og byråkratisk smårusk?

Det er likevel én episode som har festet seg hos Anja. Telefonsamtalen med damen fra Folkeregisteret.
− Jeg fikk en oppringning tre måneder etter at Mio var født. Den var det aller verste! Det var en regel vi ikke hadde fått med oss.

Anja blir ikke godkjent som medmor. Et krav om felles bostedsadresse på unnfangelsestidspunktet er årsaken. Men hun kan jo søke om stebarnsadopsjon …

Anja husker ikke om hun fullførte samtalen.
− Jeg følte jeg hadde Mio, men så rev noen ham vekk fra meg!

De greier etter hvert å fremskaffe bevis på at de bodde sammen på det aktuelle tidspunktet. Systemet snur. Anja blir aldri stemor, hun blir medmor.

LYST PÅ BARN? Da Mio kom til verden, sto to mammaer med åpne armer. En uvanlig unnfangelse, gjorde ikke kjærligheten mindre, da Anja og Gro Hammerseng-Edin ble foreldre.

IKKE SÅ FORDOMSFRITT ALLIKEVEL.
Blir kalt «skeive» og «lesber». Anja kaller seg heller «Gromofil». Man forelsker seg jo tross alt i mennesker. Men mange har meninger om to damer som lever sammen og som attpåtil velger å få barn på utradisjonelle måter. Noen provoseres.

− Det er lite vi blir konfrontert med direkte, men bekjente har sittet og diskutert, og noen mener at vi ikke skal dra barn inn i bildet, sier Gro.

− Noen tenker at barnet får det helt forferdelig, tilføyer Anja.

De har etter hvert innsett at Norge ikke er så fordomsfritt som mange liker å tro.
− Det er ikke lenge siden vi ble oppringt av en journalist som ville ha en kommentar på at «en av seks ville reise seg og gå hvis de satt ved siden av en homo på bussen,» forteller Gro.

Selv har hun aldri blitt mobbet for å være «skeiv», men for høyden sin. Broren derimot har opplevd slengbemerkninger som: «Søstra di er faen meg lesbisk!» og søsteren til Anja er blitt gratulert som «liksomtante».

− Jeg har en adoptert lillesøster og foreldrene mine prøvde hele tiden å gi
henne noen svar når det gjaldt det å ha en annen hudfarge, sier Gro.

Hvis dere er trygge i valget, så vil det smitte over på Mio, sa de på Stork-klinikken.
− Han vil vokse opp i vårt miljø og vi er superprivilegerte som har familier som er interessert i å ha en stor rolle i livet til Mio.
− Men han vil støte på dette, sier Anja.

− Hvis vi klarer å oppdra en trygg gutt, så vil han håndtere det.

Og det er selvsagt en grunn til at Mio heter Mio. Astrid Lindgrens «Mio, min Mio» handler først og fremst om å være modig når man egentlig er redd.

DRØMTE OM BARN ALLEREDE SOM TIÅRING.
– Har du lyst på barn?

Anja ser bort på Gro, som røper noe de ikke har fortalt til så mange før. Om møtet på Norges idrettshøgskole. Om det overraskende spørsmålet som lattermildt ble bekreftet. Om Anja som umiddelbart tenkte; Hva faen sa jeg nå?!

− Vi kjente jo ikke hverandre engang!

Det er Gro som gjerne forteller, som åpner seg først, som kommer med flest innspill, men som samtidig liker kontroll. Gro misliker matrester på gulvet, Anja tømmer gjerne ut hele lekekassen. De er begge på hjemmebane i Larvik denne formiddagen.
− Men du var klar for en pause, skyter Anja inn.

Hun er vant med kjappe pasninger og er ikke kjent for å være spesielt skuddredd.
Håndballkollegene ble etter hvert kjærester og spørsmålet om barn kom fort på banen. Mammadrømmen var imidlertid ikke ny. Anja hadde fantasert i flere år allerede.

 − Jeg har alltid hatt lyst på barn, men aldri hatt lyst til å gå gravid. Jeg skulle adoptere. Jeg var ti år, forteller Anja:

− En sånn vil jeg ha.
Jeg holdt mamma i den ene hånden, og pekte på en nydelig, liten jente med den andre.
− En baby?
Mamma kikket undrende på meg. Jeg var jo tross alt bare ti år.
− Ja.
Mamma smilte til meg.
− Det kan du, når du blir litt eldre. Da må du bare finne deg en mann først.
− Nei, sa jeg.
– Jeg skal bare ha barnet, og det skal jeg adoptere.

Anja i boken Anja + Gro = Mio – Kunsten å få barn.

LES OGSÅ: Eggdonasjon: Fant babydrømmen i Spania

TREKLØVER: Anja var ti år da hun ønsket å adoptere en baby. Gro hadde hørt om fertilitetsklinikken Stork i Danmark allerede i tenårene. En felles drøm ble virkelig gjennom en rekke bevisste valg. Ikke alle var like enkle. 

OM VALGET AV DONOR.
– Jeg tok tidlig kontakt med Cryos Danmark, som er verdens største sædbank. Jeg var veldig nysgjerrig på hvem som var donor og hva som var motivasjonen, sier Anja.

Hun endte opp med en smørbrødliste over hva en donor må igjennom av spørsmål og tester, og fikk vite at donorer får lite betalt, maks 500 kroner. Motivasjonen for noen var å hjelpe, andre syntes det var et kvalitetsstempel å bli godkjent.
− I starten ville jeg at de skulle velge for oss, sier Gro, som følte det var litt overfladisk å skulle plukke en potensiell pappa fra en liste, velge mellom en høy og mørk med god utdannelse eller en liten og lys uten utdannelse.

Hun likte ikke situasjonen. Pene gener-diskusjonen hun havnet oppi under en middag hos et vennepar, var ubehagelig. Det samme var frykten for «designbaby»-beskyldninger. Men valgte man ikke kjæreste og potensiell far nettopp ut fra faktorer som væremåte, interesser og utseende? Tankene var mange.

Anja opplevde på sin side en slags sorg ved ikke å kunne «gi» Gro et barn. Kunne
de muligens velge en donor med Anjas farger?

− Det var en litt sær opplevelse, men det var viktig for meg at jeg var med. Jeg ville føle at også jeg spilte en viktig rolle, sier Anja.

De bestemmer seg dessuten for å velge en åpen donor. Det vil si at man blant annet får vite høyde, vekt, yrke og blodtype. Når Mio fyller 18 år,  kan han få mer informasjon dersom han ønsker det. Med en lukket donor vil han ikke få den muligheten. Åpen donor er også en forutsetning for å kunne søke om medmorskap i Norge. Man kan også velge en utvidet donor og få vite mye mer; utdannelse, familieforhold, håndskrevet hilsen, et barnebilde og i noen tilfeller også stemmeopptak.

− Vi hadde ikke behov for det.

Det de derimot har behov for, er å lufte egne tabutankene om donor.
− Mange lurer på hva jeg tenker og mange tør ikke spørre om donor. Det blir en slags rosa elefant, sier Anja.

De bestemmer seg for å skrive et brev til donor. Brevet gir de til hverandre.

Gro så noen ganger for seg en mann med et stort hjerte, andre ganger en som trengte noen lettjente penger. Anja stilte seg selv spørsmål som; Vil jeg bli sjalu på din rolle overfor mitt barn? Kommer jeg til å mangle noe vesentlig uten den genetiske tilknytningen?

TRADISJONELLE UTRADISJONELLE.
Skal vi danse? Anja og Mio er på vei inn i klesskapet, der et lite Narnia venter. Foran speilet, midt mellom mammas ryddige rekker og Moas litt mer kaotiske garderobe, liker Mio å danse.

− Alt er magisk! Jeg er opptatt av at han skal utforske ting. Selv det å skru av og på vannet i dusjen er magisk! sier Anja.

− Anja er tålmodig, leken og kjærlig. Hun er flink til å komme ned på barns nivå i leken. Hun har god tid! Jeg er utålmodig, blir lettere irritert, mens Anja er helt avslappet.
− Men du er kosemammaen. Du gjør det veldig koselig for oss og sørger for at Mio har alt han trenger!

Foreldreroller er fordelt. De er mammaer med forskjellige egenskaper, men med et felles fokus: Mio. Ikke helt ulikt en tradisjonell familie. Så kan man jo selvsagt diskutere hvor mange tradisjonelle familier man kan telle i dag, med mine, dine, våre, hele og halve. Om blod er tykkere enn vann, om kjærlighet overgår biologi.

De har skrevet ned sine opplevelser i boken Anja + Gro = Mio − Kunsten å få barn. De vil at også andre skal våge å realisere drømmer om barn. Boken er en bit homohistorie. I mange land er det fortsatt straffbart å leve slik Gro og Anja gjør. Putins nye homolov vekker følelser. Kampen om å få lov til å være den man er fullt og helt, virker på ingen måte å være over.

− I min drømmeverden hadde vi ikke trengt å skrive bok, sier Gro.

Gro og Anja ønsker seg flere barn etter hvert. Hvem som eventuelt skal bære frem en søster eller en bror til Mio, er ikke avgjort. Anja er ikke lenger så fremmed for tanken.

– Mio, vi må rydde opp dette her, så mamma får puste, sier Anja.
Leken avsluttes. En ny treningsøkt nærmer seg.