Møt fire norske designere med suksess

Bambusboom

For drøye tre siden kjente ikke Tina Østreng (37) og Heidi Olsson (37) hverandre overhodet. Begge lekte med tanken på å drive med noe for seg selv og Heidi hadde for lengst begynt å tegne på skissene til det hun kalte «Madickenkjolen». På en hyttetur med felles venner fant de to mammaene hverandre.

– Heidi har alltid vært fascinert av det klassiske. Hun bor i en gammel, nydelig sveitservilla og hadde sett for seg ei lita jente som løp rundt i en nostalgisk kjole med forkle. Men hun hadde bare gutter, og lekte seg med å tegne kjolene, forteller makker Tina.

Heidi var full av ideer og ville gjerne drive for seg selv, og Tina tente fullstendig. Kort tid etter var de i gang med å sy, tegne, prøve og feile.
Tina hadde gått søm en gang i tiden, eide symaskin og satt og ropte til Heidi: «Er det slik du mener? Neivel. Slik da?». Tinas to døtre Martine (5) og Anna (7) fikk være modeller for den lenge etterlengtede kjolen. Samtidig tok gutteplaggene form, sterkt inspirert av bestemors gamle klær. Og her var det Heidis gutter Jacob (9) og Martin (14) som måtte til pers.

ÅPNET ØYNENE FOR BAMBUS.
– Barna våre har ganske mange nålestikk, for å si det sånn, sier Tina og ler.

Så begynte prosessen med å finne en fabrikk som kunne produsere klærne. Via kjente hadde Heidi en kontakt i Kina som åpnet øyene for stoffer laget av bambus. Dette er et materiale som har mange av de samme egenskapene som ull: Kjøler når det er varmt, varmer når det er kaldt og er antibakterielt.

Heidi hadde sett seg møkk lei på barneklær med dårlig kvalitet og en rådende bruk-kast-mentalitet. Hun ville lage klær som kunne gå i arv fra den ene ungen til den andre, og som ikke endret seg med det flyktige motebildet.
– Jeg har alltid vært trukket mot det vakre i klassiske linjer. Ting som enkelt kan styles opp eller ned, alt etter hva man skal bruke det til. Kjolene og skjortene skal like godt kunne brukes til 17. mai som i barnehagen og fortsatt holde seg like fine i stoffet.

ÉN STEIN AV GANGEN.
At kunder ikke kommer av seg selv, skjønte de raskt. Det holder ikke kun å reise på messer om man vil synes.

– I perioder har vi sittet dager i slengen og ringt rundt til potensielle kunder for å selge oss inn. Det er ikke alltid en så veldig kul jobb; å ta opp røret for å forklare folk hvorfor de må velge deg. Men helt nødvendig om man skal lykkes, sier Tina bestemt.

Og arbeidet ga uttelling. Tre måneder etter starten, hadde fire blitt til 25 Optimist of Norway-forhandlere. I dag legger de to forsiktig én stein av gangen. Fortsatt har de ikke noe kontor, men jobber hjemmefra i hvert sitt hus. De blir enige om morgenen om målet for dagen, og bedriftsmøtene gjøres gjerne via Skype.
– I dag jobber vi ikke bare sammen, men reiser gjerne på firma- eller husmorferie, eller møtes sammen med ungene. Vi er nesten blitt som en liten familie som utfyller hverandre svært bra.

Takket nei til Versace fordi hun var gravid

År 2003: Designspiren Siv Elise Seland fra Jæren blir forelsket i italieneren hun bor i kollektiv med i Milano. Så sender Versace en mail. Det verdenskjente motehuset vil kapre henne over til sitt imperium, men Siv Elise takker nei. Hun har nemlig akkurat oppdaget at hun er gravid.

– Historien med Versace har jeg fortalt mange ganger nå, men det er nok ikke så mange som egentlig vet hvorfor. Vi var noen få uker på vei og det var ikke planlagt, men jeg gledet meg utrolig mye til å bli mamma. Jeg og Francesco hadde bare vært kjærester ett år, men jeg var fullstendig klar for familie. Livet i Milano er ikke forenlig med å være mor, sånn er det bare. Hadde jeg ikke vært gravid ville jeg nok ikke klart å si nei, sier Siv Elise Seland (38).

Hun får det som hun vil, og hun og kjæresten, som senere skal bli hennes ektemann og far til ytterligere to barn, slår seg ned på familiegården i Rogaland. Mens mange av oss kanskje vil si at det siste vi kan tenke oss er å være nabo med moren vår, langt mindre jobbe med henne hver dag, gjør Siv Elise begge deler. Hun og mamma Olaug har brukt årene siden Siv Elise kom hjem fra det store utland på å bygge opp motemerket iiS of Norway, som i dag er godt etablert her hjemme på dameklær. Mamma Olaug står ved roret og styrer fabrikker og logistikk. Siv Elise tar seg av den kreative biten.

For snart tre år siden gjorde de også alvor ut av drømmen om å lage barneklær og Little Mountains så dagens lys.

MED ULL SOM BASISMATERIALE.
– Vi hadde lenge lekt med tanken etter at de to første barna kom til verden: Først Marco (9), så Thomas (5). Vi slo fra oss tanken gang på gang, det ville bli så mye jobb!

Men like før hun ble gravid med minstejenta, Isabel (1), ble det en realitet. Et barnemerke bygget på de samme prinsippene som iiS; norsk natur og tradisjon, med ull som viktig basismateriale. I dag selger de Little Mountains til om lag 45 butikker i Norge.

– DESIGNERDRØMMEN ER TØFF.
Siv Elise legger ikke skjul på at designerdrømmen er tøff. Ikke bare i Milano. Før barnemerket så dagens lys, gikk småbarnsmammaen gjennom en hard periode.

– Først gikk bedriften i medvind, man lar seg rive med og forsøker å greie alt. Så kom Thomas til verden, og jeg kjente at jeg hadde gapt over for mye. En stund var det ikke så kjekt lenger. Da jeg ventet Isabel fire år senere, hadde jeg lært. Jeg tok meg masse fri i svangerskapet, i stedet for å stadig jage nye oppgaver. Det gjør at man har mer å gå på når det gjelder.

Når man driver for seg selv, er det imidlertid ikke noe som heter mammaperm. For Siv Elise har det siste året innebåret å fly i møter med Isabel på armen, samt å best mulig få til jobbøkter mens babyen sover.
– Straks jenta lukker øynene, er det å kaste seg over Mac-en og jobbe intensivt i to timer, smiler hun.

Fra halmhus på Hamar til Vogue

Idet Elisabeth Grønning Rognmo (37) ventet sitt tredje barn, kjente hun at hun sto ved et veiskille i livet. Hun lengtet etter noe annet, og å la gründeren i magen bli til virkelighet.

– Jeg har utdanning innen søm og har vært min egen og barnas designer i mange år. Men det var først på denne tiden at jeg begynte å leke med tanken om et eget merke til barn. Da vi flyttet fra Stavanger til Hamar for åtte år siden, tok det hele så smått form, forteller Elisabeth.

Navnet Jumina er satt sammen av navnene til hennes to eldste døtre: Julie (15) og Mina (11). Da det tredje barnet også ble en jente, Viola (7), var det kanskje ikke så rart at det nettopp ble kjoler Elisabeth fordypet seg i.

BARNA EN DEL AV BEDRIFTEN.
– Barna er på et vis også med i bedriften. Alle tre er modeller for merket med jevne mellomrom og med på promoteringsjobber med show og catwalker. Slik må det være, vi er alle med i denne bedriften på en eller annen måte. Dette er en livsstil og ikke en vanlig arbeidsplass, sier hun.

Det er slett ikke bare jentene som gjerne stiller opp. Pappa Kim har fått både stilling og tittel i konas bedrift. Han tar seg av alt innen web og foto og er «støttende i alle situasjoner», ifølge Elisabeth.

Familien bor i dag på Ottestad utenfor Hamar. I et hus av halm, leire og sand som de har bygget selv, designer hun barnetøy som er etterspurt internasjonalt.

MER ROM UTENFOR NORGE.
Mens mange prioriterer det norske markedet først, har Elisabeth siktet seg mot utlandet fra dag én.

– Jeg tenkte at det jeg drev med var smalt og at jeg trengte flere mennesker. Designerne Arne & Carlos rådet meg til å dra ut først, for så å vende eksotisk hjem igjen. På mange måter trives jeg bedre ute. Det er mer rom for å være seg selv og jeg liker feedbacken.

For det er ingen tvil om at Elisabeths Jumina-kjoler har gjort seg bemerket på de mest glamorøse arenaer. De siste par årene har de vært på trykk i anerkjente magasiner som Vogue Kids og amerikanske Babiekins magazine. En av verdens største Instagram-mødre «Outtoplay» kler gjerne Juminas eventyrkjoler på veslejenta for sine 50.000 følgere.
– Jumina er ikke det typiske barnehagetøyet, men det du kler på deg når du vil vise deg frem og synes. Enten hjemme eller til fest, sier Elisabeth.

Danske kongebarn i norske klær

Folk pleide alltid å lure på hvor klærne til sønnen hennes var fra. Svaret var at Hanne Koløy hadde strikket dem selv. Mønsteret kom alltid fra hennes eget hode, og en dag tenkte hun at hun måtte tørre å gjøre klærne tilgjengelige for alle.

Vinteren 2011 ble Mole Little Norway virkelighet for tobarnsmammaen fra Kopervik utenfor Haugesund. Kun et år etter lanseringen hadde klærne hennes allerede hatt en helside i amerikanske Babiekins Magazine, og i utlandet ønsket de å starte egne Mole-butikker. Aller mest stas var det likevel da stylisten til Kronprinsesse Mary av Danmark valgte ut en rekke plagg til kronprinsparets fire barn.

– Hun plukket flere strikkegensere, jakker og kjoler og jeg har fått tilbakemelding om at klærne falt i svært god smak. Håper jo at jeg skal få se noen bilder av det en dag, sier Hanne.

Det hadde hun ikke helt greid å se for seg den vinteren hun sto med influensa og ville trekke seg fra Oslo Fashion Week, der hun skulle vise klærne for første gang.
– Jeg var nervøs og litt usikker på det hele. Skulle jeg tørre? Til slutt overtalte mannen min meg til å dra. I løpet av denne første runden fikk vi 40 butikker som forhandlere. Det var uvirkelig, forteller Hanne.

ALT BEGYNTE PÅ PIKEROMMET.
Da Hanne var liten jente, hadde hun kapret morens symaskin så mange ganger at moren kjøpte en egen symaskin til datteren. Liten og rød var den.

– Jeg kommer fra en familie hvor håndarbeid alltid har stått sterkt. Da jeg var russ og skulle på ball, sydde jeg ballkjole til meg selv og til begge hybelvenninnene mine.

Verdiene fra barndommen har lagt føringen for Hannes forretningsidé og tanke bak klærne til Mole. At de skal kunne gå i arv, er viktig for henne. Barna Sveinar (15) og Synne (9) har også en finger med i spillet. Blant annet har sønnen (som selv gikk på Dressmann for å handle klær som 12-åring, fordi han ikke likte gutteklærne hos kjedebutikkene) krevd at mamma også må lage en egen ungdomskolleksjon en dag.

FORDOMMER OG JANTELOV.
Mole var kjælenavnet som Hannes bestemor brukte på henne da hun var liten. Det ble derfor et naturlig navnevalg da hun skulle sette drømmen sin ut i livet. Siden føyde hun også til «Little Norway» for å skille navnet klart nok fra en del eksisterende barnemerker som i dag starter på «M». Å realisere egen bedrift har heller ikke her vært gjort over natten.

– Man møter både fordommer og jantelov når man skal drive med barneklær. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle tørre, men jeg hadde så gruelig lyst til å leve ut min ... passion! Men det er ingen lek, dette. Jeg jobber minst 150 prosent og det koster definitivt skjorta, sier Hanne og ler.

At hun endelig gjorde alvor ut av drømmen, hang sammen med en vond opplevelse.

– STØPT I EN ANNEN FORM.
– Etter at jeg var gravid med Synne fikk jeg tre prolapser i ryggen. Jeg var rett og slett sengeliggende i lang tid etterpå. Så lå jeg der da, og strikket på en benk. Strikkingen ble en måte å avlede smertene på, dreie dem over mot noe positivt og glemme at man har vondt.

Med tiden ble Hanne bedre, men opplevelsen hadde likevel fått henne til å tenke litt. Skulle hun kanskje forsøke å gjøre alvor ut av dette hun likte så godt: Å skape sine egne ting?

At folk nå legger merke til Mole, tror Hanne skyldes at hun skiller seg litt ut.
– Jeg har ingen formell moteutdannelse og er kanskje støpt i en litt annen form enn mye annet man ser. Samtidig tror jeg mange kjenner seg igjen i designet, at det føles tradisjonelt og norsk.