– Jeg ville ikke ha barn

– Egentlig hadde jeg ikke lyst på barn – og operasanger skulle jeg i hvert fall ikke bli. Det gikk jo bra, ler Eli Kristin Hanssveen. 

Hun har nettopp skiftet fra discotopp til olaskjorte, hektet av seg mikrofonen og tatt seg tid til en kjapp kopp kaffe mellom slagene. Det har vært en hektisk høst, hvor hun har pendlet i raskt tempo mellom Stjernekamp på NRK, Hovedscenen i Operaen og hjemmescenen med ektemann og to små barn på Brandbu.
– Etter premieren på Orfeus og Evrydike pustet jeg lettet ut. Og så, omtrent i samme sekund, fikk minstemann vannkopper. Det er visst meningen at det skal være fullt på min tallerken for tiden!

For åtte år siden var det langt tommere i livet til Eli Kristin Hanssveen. Da var hun 32 år, uten fast jobb og hadde nettopp blitt enke etter ti års ekteskap. Drømmemannen traff hun da hun var 17 og han var 42. Hun gikk på musikklinja og var fast bestemt på å bli popstjerne. Han var visesanger og ble hennes manager.

– Jeg følte at han var den første som tok meg på alvor, og som trodde på at jeg kunne bli artist, sier Eli Kristin.
– Du går jo ikke rundt og ønsker å bli forelsket i en 25 år eldre mann, men da jeg først traff ham, ble det umulig for meg å forestille meg at jeg kunne være sammen med noen andre.

– SLADDEREN HADDE EN VERDI.
At en 17-åring fra Biri ble sammen med en 25 år eldre mann, og attpåtil gikk rundt og sa hun skulle bli popstjerne, gikk ikke upåaktet hen i lokalmiljøet. Hun måtte tåle mye sladder og mistro. Hun husker fortsatt hvordan det var å komme inn i et rom og merke at det ble helt stille. I dag er tonen en ganske annen. I hele høst har lokalpressen og bygdefolket heiet henne fram fra lørdag til lørdag i Stjernekamp. Hun er blitt Opplands store stolthet. Er det en søt hevn over bygdetrollet hun opplever?

– Den søte hevnen følte jeg vel egentlig at jeg cashet inn for ti år siden, da jeg debuterte i operaen, smiler Eli, men hun legger ikke skjul på at det smaker godt.
– Jeg har nok alltid vært veldig målbevisst. Jeg vet hva jeg vil og går inn for det. Jeg nekter å godta at folk trykker meg ned. Det var ikke så mange som trodde at jeg skulle klare å bli artist, men så ble jeg det.

Eli Kristin mener at sladderen også hadde en verdi. Den viste at folk var interessert i det hun gjorde og at de visste hvem hun var. Det gjorde at valgene hennes ble enda klarere og mer veloverveide.
Da hun begynte på Musikkhøgskolen var det heller ikke så mange som trodde på henne. Der var hun popdama som stakk seg ut blant de «seriøse» sangerne. Egentlig begynte hun på Musikkhøgskolen for å ha en pedagogutdannelse å falle tilbake på hvis karrieren som popartist gikk i vasken. Men så oppdaget hun operaens verden.

DRAMATISKE ÅR.
– Jeg var så lei av popbransjen og av at det alltid måtte være et så stort apparat rundt. I operaen var det bare meg og stemmen min. Det føltes veldig befriende.

Eli Kristin bestemte seg for å bli god. Skikkelig god. Hun øvde opp mot åtte timer hver dag i tre år. Det fjerde året løsnet det. Våren 2002 sto hun der, på scenen på Den Norske Opera, som Valencienne i «Den glade enke», og kunne sende et triumferende smil til alle de som mente hun siktet for høyt.

Tre år senere sendte hun mannen sin til legen. Han hadde følt seg så slapp og dårlig så lenge. De hadde akkurat feiret ti års bryllupsdag, men fikk aldri oppleve den ellevte. Odd Erik døde av kreft bare noen uker etter at han fikk diagnosen, og Eli Kristin ble enke 32 år gammel.

Hun kunne latt seg synke ned i sorgen og fortvilelsen. Hun kunne ha mistet lysten til å fortsette, mistet evnen til å nå målene sine. Men hun gjorde ikke det. Hun klarte å omdanne sorgen til en styrke.
– All energi, også den som kommer av noe negativt, kan brukes til noe positivt. Hvis du ikke klarer dét, går du bare rett i bøtta, sier Eli Kristin.

Åtte år senere har Eli Kristin fast jobb i Operaen, hun har imponert hele folket i beste sendetid på lørdager, giftet seg og fått to barn.
– Nå føler jeg at jeg står under livets tre og plukker fruktene av alt det harde arbeidet jeg har lagt ned, sier Eli Kristin.

OVERRASKET OVER LYSTEN PÅ BARN.
I sitt første ekteskap hadde hun vært fast bestemt på at hun ikke ville ha barn. Hun lot seg ikke rive med av at «alle andre fikk det». Barn måtte være hundre prosent ønsket, mente hun, og da hun var i tjueårene var hun så opptatt av seg og sitt, av å bygge en karriere og nå sine mål, at hun ikke syntes det var plass til barn.

– Men så traff jeg Pål Erik, og da forandret alt seg. Han var den perfekte mannen, med alle kvaliteter en mann skal ha. Plutselig fikk jeg lyst på barn. Han ble nok like overrasket som jeg ble! Men da han fikk summet seg, sa han: «Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å bli enda tettere knyttet til deg på enn ved å få barn med deg». Så ble det slik.

Hun overrasket også seg selv ved å like å være mamma, ved å føle at hun har masse å gi barna sine og at hun til og med har mye tid til å være sammen med dem.
– Jeg jobber jo mye om kvelden, men da har jeg tid til å ta det med ro sammen med dem om morgenen. Jeg tar litt færre oppdrag nå, og er sammen med barna mine i stedet. Det handler jo bare om å omprioritere og legge til rette. Jeg forstår ikke dem som sier det er så slitsomt med barn. Har de aldri jobbet før i livet, de eller?

Eli Kristin og ektemannen har ikke gjort det enkelt for seg selv. Begge jobber til uregelmessige tider, hun med forestillinger på kveldstid og han som sjåfør i Posten. De har Oslo som arbeidssted og bor på Brandbu, og har valgt en barnehage som stenger klokken fire om ettermiddagen.

PENDLING MED EN MISJON.
– Alle lurer jo på hvorfor vi ikke heller flytter inn til byen. Men når de kommer hit, forstår de hvorfor vi blir her, sier Eli Kristin når hun tar imot oss i det gamle, hvite huset med jorder på alle kanter og utsikt over Randsfjorden.

Her kan hun slippe ungene rett ut, kjøpe egg på nabogården og sitte i hagen og lytte til stillheten.
– Her lander jeg. Turen hjem fra jobben har også en misjon, for den gir meg mulighet til å gjennom dagens forestilling eller øvelse og tenke over hva jeg skulle gjort bedre. Når jeg kommer hjem er jeg helt ferdig med jobben, og hundre prosent hjemme.

De dagene kabalen ikke går opp, er det besteforeldre, naboer eller andre foreldre i barnehagen som henter Victor Alexander og Johanne Isabel. «It takes a village to raise a child», heter det, og Eli Kristin synes bare det er en fordel at barna lærer andre voksne å kjenne og at de blir tilpasningsdyktige.
– Derfor er vi også litt redde for å ha altfor faste rutiner hjemme hos oss. Vi kan ikke ha det sånn at de må ha akkurat den bamsen eller den godnatthistorien for å sovne, for plutselig en dag er den ikke der. Fleksibilitet er mer verdifullt for oss enn rutiner.

Noen ganger er barna med mamma på jobb. Eli Kristin har hatt minstemann med på forestilling og ammet i pausene, og i høst har fire år gamle Johanne Isabel vært publikum på Stjernekamp flere ganger. Egentlig altfor sent for en fireåring, men veldig stas både for henne og for mamma.
– Jeg spurte henne om hun syntes det var rart å se mamma på scenen. «Nei, det er jo det du gjør, mamma», svarte hun. For henne har jeg en helt normal jobb.

INGEN HYSTERISK MAMMA.
Den dagen Mamma kommer for å fotografere, har opera-Eli hatt en sjelden hjemmedag, med øving ved flygelet i stua. Og for en gangs skyld kan hun hente i barnehagen. Den ligger idyllisk til oppi skogen, høyt hevet over Brandbu og Randsfjorden. Innimellom trærne dukker en liten laftet tømmerstue opp, og rundt omkring leker et tjuetalls barn med blå munner. De har laget blåbærsuppe i dag. Victor Alexander sitter nede i skråningen, iført rosa jakke med marihøner på – arvet fra storesøster. Når han ser mamma, sprekker det opp et stort blått og hvitt smil innimellom de lyse krøllene. Johanne Isabel er på tur i dag – til setra som barnehagen besøker minst en gang i uka.

– Barnehagen har upraktiske åpningstider, men vi tviholder på den likevel. Det er så bra at ungene får være ute og bruke kroppen   i skog og mark. Det var jo sånn jeg vokste opp selv. Vi hadde ikke barnehage, men var ute og lekte i skogen hele dagen, sier 40-åringen fra Biri. 

– Er du en bedre mamma nå enn du ville vært som 25-åring?
– Ja, det tror jeg. Først og fremst fordi jeg nå hadde lyst på barn, men også fordi jeg har mer livserfaring. Jeg er i alle fall ikke en hysterisk mamma som står og roper «vær forsiktig!» mens barna aker og klatrer i trær.

– Du har opplevd å miste noen som sto deg veldig nær. Har ikke det gjort deg mer engstelig?
– Nei, tvert imot. Jeg har opplevd det verste som kunne skje meg. Jeg kom meg gjennom det. Nå er jeg ikke redd for noe lenger.

All motstanden hun har opplevd i livet, har også gitt henne en bagasje hun håper å videreføre til barna sine.
– De kommer til å ha så mange rundt seg som mener noe om hva de bør tenke og gjøre og bli her i verden, men egentlig er det bare de selv som kan vite det. Jeg vil lære dem å være sterke og trygge nok i seg selv til å ta sine egne valg. Jeg vil lære dem å lytte til seg selv.