|
Ingelill Hatland Brattheim er journalisten og trebarnsmoren som tok sluttpakke fra Bergens Tidende og flyttet med mannen til hans hjemsted på Sunnmøre. Her begynte hun i jobb i NRK, men fant fort ut at turnusarbeid og små barn dårlig lot seg kombinere med en mann som jobbet offshore.
På jobbreise i England så hun en ladeautomat for mobiltelefoner, og kjente gründeren i seg våkne.
– Britene puttet to pund på automaten, låste inn telefonen og kom tilbake når den var ferdigladet. Det var jo genialt!
Ingelill klarte ikke legge fra seg tanken på automaten. Lillebroren ble med til England for å snakke med eierne av ladestasjonene.
– Jeg stilte i stram dressjakke og var helt klam på ryggen. Vi tenkte at nå leker vi med de store. Nå begynner eventyret.
SATSET SLUTTPAKKEN.
Søsknene brukte lang tid på å bearbeide eieren til å få kontrakt om salg av ladeautomaten. Etter hvert fikk hun flere forretningspartnere på laget og engelskmennene inngikk samarbeid.
Ingelill satset over tre hundre tusen kroner fra sluttpakken i avisen. Samtidig fikk hun en elektroingeniør med på laget. En som forstår seg enda bedre på teknologien og kan gå god for at det er kvalitet over produktet. Fetteren og venninnen investerte også i Ingelills store prosjekt.
De fikk 17 automater over til Norge. Så startet arbeidet med å plassere dem ut. Litt etter litt erfarte de at nordmenn fungerer annerledes enn briter. Vi går blant annet ikke rundt med mynt i lommen. Og teleoperatørene ville ta 70 prosent av fortjenesten dersom de hadde gjort den om til kortautomat.
– Jeg har ståltro på produktet mitt. Folk trenger det. Samtidig er jeg realist. Jeg har allerede gått på noen skikkelige smeller og vet hva som kreves, sier Ingelill.
Automatene ble sendt med båt tilbake til England og In Charge fikk tilbake halvparten av hva de hadde betalt.
RINGTE VOLLVIK I REN DESPERASJON.
– Det var brutalt. Jeg følte meg dum overfor alle dem som hadde trodd på meg, sier bergenseren som i ren desperasjon ringte Idar Vollvik.
– Jeg har et produkt som jeg mener bestemt du vil like, skrev hun i en mail og fikk rådgiveren på tråden. I to timer fikk hun fortalt om sitt synkende skip, om sin overbevisning og samtidig fortvilelse.
– Rådgiveren var klok og raus og støttet meg i at ideen var genial. Han minnet meg om at alle gründere må gå på noen smeller. Du kan lære nytt av hver eneste.
– Etter samtalen, kjente jeg at jeg ikke trengte Vollvik & co. Jeg måtte bare stå på videre – og håpe på at jeg ikke hadde røpet en fantastisk forretningsidé.
SATSET ALT: – Jeg hadde tatt opp lån dersom jeg hadde måttet. Så sterkt tror jeg på produktet mitt.
KVINNER LIKE GODE GRUNDERE SOM MENN.
Trebarnsmoren er opptatt av at kvinner må våge.
– Det er mitt korstog. Vi kan være like god på business som menn. Se gode ideer og sette dem ut i livet. Jeg er blitt litt mer fandenivoldsk med årene.
Hun er derfor spent og stolt over å ha fått fornyet tillit fra sine investorer. Nå selger hun ladebokser til privathusstander og med tiden håper hun at den vil være et standard tilbud på hoteller, restauranter, flyplasser og lignende.
Hun venter i disse dager på å teste ut en prototyp av en ny boks. Denne vil gjøre kunden i stand til å låse inn telefonen mens den lades.
– Jeg har klippefast tro på produktet. Samtidig er jeg nøktern og kan kjenne voldsomt på spenningen rundt dette, sier Ingelill.