– Kommer toget snart, mamma?
Edvard vil ikke vente i varmen. Han trekker i trillekofferten, drar skyggeluen godt ned i pannen og speider etter noe langt med lyd. Treåringen med lys lugg og blått blikk har kost seg en ukes tid med vannpistoler og bading uten bleie i et hus litt sør for Spanias tredje største by, men nå er han klar for større opplevelser.
Studenter med lysende datamaskiner
i fanget, eldre menn med moderne racersykler og damer i høye hæler stiger av og på fra stasjoner med eksotiske navn som Massanassa, Alfafar-Benetússer og Catarroja. Bestefars tennissokker lyser opp, og det er ingen andre som har sekken fylt med brødskiver med leverpostei.
– Se, en traktor! Edvard peker ivrig. Utenfor passerer vi palmer og frodige appelsinplantasjer, våte rismarker og blomstrende rosehager – og en og annen katedral som rager opp fra brunmalte byer med skoddene igjen. Så tuter toget inn mot endestasjonen. Próxima parada; Valencia.
VANNLEK: Ciudad de las Artes byr på magiske opplevelser.
Moro for barn i Valencia:
|
ØKER I POPULARITET.
I Valencia snakkes det spansk rundt deg på alle kanter. Byen har ikke tradisjonelt vært førstevalget til utenlandske turister, men i stedet lokket til seg spanjoler fra Madrids varme slette i sommerhalvåret. Havner du bak to brede bestemødre på vei til Plaza del la Virgin for å kniple kniplinger, må du senke farten og finne en ny rytme. De har det ikke travelt. Og feriegjester har jo godt av å la roen senke seg før ...
– Is, jeg vil ha is!
For Edvard, som er fast kunde på isbilen hjemme, er dagen reddet før den så vidt har begynt. På Plaza de la Reina, et av knutepunktene i sentrum av Valencia, ligger heladeriaene på rekke og rad. Det er ingenting å si på fargene og fantasien – hele regnbuen er representert, og smakene kanskje litt i overkant spennende. Ingen i familien våger å prøve gazpacho-, omelett- eller gin tonic-isen.
– Sjokolade og jordbær, por favor!
Med isen i hånden smetter vi inn i smugene i gamlebyen på leting etter hotellet med det merkelige navnet Ad Hoc. Etter å ha gått litt i sirkel i gater som ikke kan sies å være spesielt rette, finner vi Calle Boix 4. En sjarmerende og hyggelig dame ønsker oss velkommen inn i bygningen fra 1800-tallet, og på rommet står barnesengen klar. Men det er dobbeltsengen Edvard stormer mot.
– Se på meg, mamma! Se på meg, pappa! Bestefar!
Fjæringen skriker, Edvard hyler av glede over trampolineegenskapene i madrassen. Mens svette voksne leter etter internettkoder og trykker vilt på fjernkontrollen til air conditon-anlegget, er det fritt frem for litt akrobatikk.
BARNEVENNLIG RESTAURANT: La Pappardella byr på italienske fristelser i spanske omgivelser, og en barnevennlig meny.
BARNAS VALENCIA.
Barnas egen boltreplass finner du noen kilometer utenfor gamlebyens sentrum. Ciudad de las Artes y las Ciencias, skapt av bysbarnet Calatrava, Valencias svar på Barcelonas Gaudí, rommer blant annet Europas største akvarium, et vitenskapsmuseum
i flere etasjer og en Imax-kino. De kritthvite bygningene, omkranset av bassenger med blågrønt vann, er perfekt for knipsing av bilreklamer, brudepar og barn i bermudashorts, og lar du fantasien slippe løs, ser det hele ut som en scene fra Star Wars. Da er det kanskje ikke så rart at det er nettopp her vi møter flest barn. Køen inn til 3D-filmene i l'Hemisfèric og spennende naturfagstimer i Museo de las Ciencias er lang.
Vi bestemmer oss for krabbeedderkopper og syngende sjøløver. Den 70 meter lange vanntunnelen i Oceanogràfic fascinerer både barn og voksne. Det er verdt den stive billettprisen. Over oss svømmer hai og andre sjødyr som kan forveksles med slanger og flate pannekaker. Det er magisk. Når delfinshowet begynner, glipper guttungen med øynene. Til tross for imponerende saltoer, mennesker som surfer på de glatte delfinryggene og spanske barn som får snakke med delfinene, har det vært en lang dag for treåringen. Det er tid for siesta. Helt i utakt med spanjolene selvsagt. Nå nærmer klokken seg kvelden. Pingvinene og papegøyene får vente til en annen gang. Med minstemann
i slapp positur i barnevognen, triller vi sakte hjemover mot hotellet.
LITEN PASSASJER: Kommer ikke toget til Valencia snart?
TA EN SPANSK EN.
Spising, leggerutiner og andre vaner kan være utfordrende på ferie. Barn bryr seg sjelden om åpningstider, behov skal tilfredsstilles med det samme.
I Spania er det vanlig å spise lunsj i siestaen mellom klokken 14–16.30, mens middagen gjerne kan drøye helt til klokken ti på kvelden! Det er selvsagt ikke umulig å få seg en matbit til alle døgnets tider i en by som Valencia, men det kan være lurt å følge byens rytme.
Vi bommet selvsagt helt den første kvelden. Litt for mange opplevelser på en gang, litt for få pauser. Slitne voksne, slitne barn. Det hele endte med at vi delte oss. Pappa og Edvard snek seg tilbake til hotellet med pizza, cola og et saftig kakestykke vi fant i Calle Corregeria, mens mamma og bestefar havnet på et barnevennlig sted uten barn, en restaurant med gule gummistøvler på veggen som fremkalte Tjorven-bilder. Spisestedet lå i et smug ved katedralen, der begeret som Jesus drakk av da han inntok sitt siste måltid visstnok befinner seg. På veien dit passerte vi Pinocchio utenfor en lekebutikk. Vokste nesen vår en anelse da vi gikk forbi? Ok, vi innrømmer det; restauranten var ikke en lokal spansk tapas- eller paellarestaurant. Vi gikk til La Pappardella, en italiensk restaurant med uimotståelige store bruschettaer med serranoskinke (den var i hvert fall spansk!) og solmodne tomater, pastaretter med fløte, til overkommelig pris rett ved turiststrøket. Til vårt forsvar testet vi ut lokal blodpølse til lunsj; Arroz al Horno, en typisk rett fra Valencia med gul paellaris, svineribbe, potet, kikerter og ja, du leser riktig, svart blodpølse. Treåringen likte den gule risen i hvert fall. Dagen etter spiste vi tapasretter som fritert blekksprut og hvitløksmarinerte scampi på El Café del Mar på Plaza Lope de Vega. Edvard spiste brødet før han igjen sovnet.
FRUKT OG GRØNT: Valencia er stolt av appelsinene sine. Ferskpresset juice finner du overalt i byen.
Før avreise Hvordan komme seg dit? Når skal man reise? Hvor skal man bo? Spisesteder og spesialiteter: Shopping |
APPELSINER ER DERES STOLTHET.
Uansett, unngå å bruke tid på å finne den riktige restauranten; noen ganger har du flaks, andre ganger må du kanskje bite i en tørr baguette. For barna er det uansett ikke selve måltidet som er høydepunktet på ferieturen, og pirking i paellapannen kan skje hvor som helst. Men ta likevel en tur innom Mercat Central. Med sine nærmere 1000 boder som bugner av kjøtt, fisk, grønnsaker og frukt, er det et matmekka som forsterker alle sanser, også barnas. Test ut ost med sjokolade, studer blekkspruten på is og skinkene i taket, mens du dytter sugerøret ned i ferskpresset juice. Valencianerne er så stolte av appelsinene sine at også bygninger som jernbanestasjonen Estació del Norte er dekorert med dem. Men jordbærene er sure her nede. De kjøper du hjemme!
LITEN FOTBALLGUTT: Carews nye arvtaker? Fotballinteressen er stor i Valencia.
I CAREWS FOTSPOR.
Valencia har en ni kilometer lang lekeplass midt i byen. I 1957, etter en ødeleggende flom, ble elven Turia lagt i rør under byen og et område med park, lekeplasser og fotballbaner vokste frem i det gamle elveløpet. Kall det en klisjé, men dette er virkelig en grønn lunge som puster liv i byen. Vi skjønner godt at gymtimene til skoleelevene legges hit og at barn med besteforeldre finner frem til lekeapparatene. Et mylder av armer og ben, hyl og latter møter oss.
Etter en tur innom supporterbutikken til Valencia FC i Carrer del Pintor Sorolla, er Edvard klar for fotfinter i svart shorts og hvit trøye med flaggermus på brystet, samme drakt som John Carew svettet rundt i før veskene tok ham. På gresset i Turia-parken forsøker små barneføtter å sparke den oransje kula et sted i riktig retning. Vi kommer over en gjeng med lilleputter på fotballtrening. I skyggen, bak banen, sitter foreldrene og slapper av. Til spanjoler å være er de forbausende rolige – det er ingen som skriker på sønner som sparker ballen i feil retning. Kanskje er det nettopp dette fraværet av hissige innspill som skaper morgendagens fotballstjerner?
LEKEPARK: Gulliver og Lilleputtene. Kjempen er et lekeapparat.
PARK FOR UNGENE.
Edvard går fort lei ballen i varmen, han har funnet Gulliver, og vil være lilleputt på en annen måte. Selv om han er høyere enn de 15 centimeter Lilleputtene målte i Jonathan Swifts fortelling, ser det likevel ikke slik ut når han klatrer opp jakkeermet, rutsjer gjennom buksebeinet og sklir gjennom håret til den enorme figuren som ligger på rygg; urørlig, men samtidig med et yrende liv rundt seg. Igjen dukker skoleklassene opp, og hvordan læreren har kontroll på flere hundre barn som løper rundt, er for en litt bekymret mamma fra Norge en gåte. Hun har nok med å holde øye på én vilter pjokk.
– Det går bra, mamma!
Edvard elsker Gulliver, pappa svetter, bestefar leser avisen og mamma gauler «pass på!», «ikke for høyt oppe!», «ta den minste sklien!». Men det går jo bra.
Hele Turia-parken er som skapt for barn
i alle aldre med områder for rullebrett, rulleskøyter, utendørs helsestudio for voksne, skyggefulle trær som innbyr til piknik, veier for joggere og syklister. Har man eldre barn som kan sykle, kan det være en idé å leie en av bysyklene du finner rundt om i byen. Ellers har de selvfølgelig et lite turisttog for slitne sjeler og føtter med fotblemmer. Men kafeene kunne vært flere når vi beveger oss kilometer for kilometer til fots gjennom parken i varmen.
– Tørst, mamma!
Cola med en skvett Fanta Limón i én slurk lager lyd som om det tørrlagte elveløpet igjen fylles med vann.
UNDER VANN: Fiskestimer fascinerer i Europas lengste vanntunnel.
MYE Å REKKE OVER.
Opplevelser i 3D i 30 varmegrader er forfriskende. Skilpadden Sammy og Den lille prinsen hadde lyst mot oss i flere dager, på store reklameplakater langs motorveien, på skjermen på toget, på flyplassen. For Edvard ble det en stor opplevelse. Selv om filmen var med spansk tale, var animasjonen så mektig at han snakket om skilpadder, drager og flaggermus resten av oppholdet. Mens halve familien var på kino i l'Hemisfèric, valgte resten å sjekke ut det interaktive vitenskapsmuseet, Museo de las Ciencias, i nabobygget.
Det er nok de største barna som får mest utbytte av dette museet. Her er kroppens mysterier i fokus, og mysteriene løser du aktivt selv: Greier du å hoppe like langt som en kenguru? Hvor god er du egentlig til å score mål? Hvor vanskelig er det å operere bort mageproblemer? Prøving, feiling, læring. Guttene som studerte solsystemet snurret jorden rundt på tre sekunder. Svimmel går man ut fra dette museet, inntrykkene er mange.
Med vårt todagers opphold i Valencia, rekker vi ikke alt vi har lyst til. Løvene i Bioparc Zoo, dinosaurene i Jardines del Real og ansiktsmaling i La Rovella utgikk. Og det ble mest vindusshopping, men når et av de mest fargerike, spanske klesmerkene har en Pippi-kopi som utstillingsdukke, gjør det ingenting. Valencia er like fargerik som Pippi, med et liv det må fortelles om. Vi tenkte på Ada og de andre i barnehagen, og sendte dem et postkort med bilde av en illsint, spansk tyrefekterokse. Men tyren har ennå ikke dukket opp på riktig adresse.