Da Vigdis Jarness bodde i kollektiv på Grünerløkka som student, ante hun ikke at hun nettopp i den leiligheten skulle bli mamma og ha familie noen år senere. Men hun hadde blitt kjæreste med kollektivsamboer Thomas, og da de etter noen år på hver sin kant fant tilbake til hverandre, kom tilbudet om å kjøpe kollektivleiligheten.
– Vi visste at vi kom til å være sammen for alltid, og slo til! Det har vi ikke angret et sekund på, sier Vigdis, som er kjent fra bloggen «Jeg er Jonathan».
Nå har de bodd i leiligheten i 12 år, og blitt foreldre til Jonathan (4) og Maria (1). I fjor totalrenoverte de hele leiligheten, for å gjøre den mer egnet for en tobarnsfamilie.
De flyttet kjøkkenet dit stuen var, og lagde en åpen kjøkkenløsning med spiseplass. Vegger ble revet og nytt soverom ble bygget til lille Maria som da var i magen.
– Det vi er mest fornøyd med, er det nye, åpne kjøkkenet. Det er der vi er, stort sett. Det fungerer perfekt å ha kjøkkenet og spisestuen i ett med stuen, på den måten kan alle holde på med sitt, men likevel være sammen.
FAVORITTROMMET: Kjøkkenet er det rommet hvor de tilbringer mest tid, og hvor de gjerne inviterer til middagsselskap.
KOLLEKTIV BLE TIL ET HJEM.
Oppussingen ble gjort med tanke på at Vigdis og Thomas skulle bo i leiligheten med barna i mange år til, og leiligheten ble gjort så arealeffektiv som overhodet mulig. Grünerløkka hadde blitt deres paradis, og det var her de ønsket å bli.
– Det er mange ting vi elsker ved å bo her. For det første er vi superglade i selve leiligheten. Vi har også veldig mange av vennene våre i nærheten, og når vi alle bor så nære hverandre, har vi mulighet til å henge sammen mye og ofte. Vi spiser middag sammen flere ganger i uka, og det er så koselig! Både Thomas og jeg har jobbene våre i gangavstand fra leiligheten, og det sparer vi mye tid på. Mindre reisetid er mer tid med barna på ettermiddagen. Og så er det jo selvfølgelig det at vi har alt vi trenger rett utenfor døren: barnehage, butikker, kafeer, restauranter … Alt vi ønsker oss, sier Vigdis.
Men så er det noe med at barn blir større. De vil ut å leke, og små barn løper ikke ut og leker alene på Grünerløkka. Derfor er familien på flyttefot.
NOEN FAVORITTER.
Med på flyttelasset blir alle tingene, noen mer betydningsfulle enn andre. Som Paulistano-stolen i brunt skinn som Thomas kjøpte til Vigdis da hun var gravid med Jonathan, for at hun skulle bruke den som ammestol. Etter hvert syntes Jonathan selv at stolen trengte en oppfriskning.
– Han var to år gammel da han kom med en grønn sprittusj i hånda, grønntegnet over hele seg, og sa at han hadde tegnet noe til meg. «Hvor har du tegnet?» spurte jeg. «På den oransje stolen», svarte han. Jeg spratt opp og fant hele ryggstykket på skinnstolen nedtegnet av sprittusj. Da måtte mor gå inn på soverommet for å roe seg litt, for å si det sånn! Men vi fikk vasket det nesten bort, og nå synes det bare for oss som vet at det er der. Og i dag er jeg veldig glad for at han gjorde det – for et fantastisk minne! Det blir koselig for han å ha når han en gang skal arve den stolen, sier Vigdis og smiler.
Hun er også spesielt glad i den trearmete lampen med de gullbroderte skjermene, og spisebordet.
– Det er et gammelt teakbord etter min mormor, og familien min har spist utallige middager rundt dette bordet. Det begynner å synge på siste verset, men jeg er fast bestemt på å bruke det til det knekker.
BLE VÆRENDE I KOLLEKTIVET: Vigdis og Thomas gikk fra å være kollektivsamboere til samboere med to barn. De bor fremdeles i samme kollektiv.
ENKELT OG TIDLØST I ENTREEN.
Stringhyller er en annen interiørdetalj Vigdis har stor forkjærlighet for, og hyllene ble selve redningen da en smal gang skulle innredes.
– Gangen har alltid vært akilleshælen i leiligheten. Den er lang, smal og helt uten naturlig lys. Den er utrolig vanskelig å møblere praktisk. Vi har prøvd skap, men de blir for dype og stjeler for mye lys. Men man trenger jo mye oppbevaring i en gang, så jeg begynte å tegne noen forslag slik at en møbelsnekker kunne bygge et system som var praktisk og som ikke ble for ruvende, og da endte tegningene opp med å likne på stringhyller. Så da ble det stringhyller, og det fungerte perfekt. Jeg elsker det enkle og tidløse designet, og at man kan flytte på dem så mange ganger man vil uten at de blir vaklete eller ødelagt. Fashion, kvalitet og funksjon i en og samme hylle – kan det bli bedre? I og med at de er så tidløse, kan Maria og Jonathan arve dem når de er klare for å forlate redet, og det er en veldig hyggelig tanke.
MINT: – Skapet var en bryllupsgave som opprinnelig var hvitt, men jeg syntes det trengte «a little hint of mint». Jeg liker veldig godt mintfargen mot det knall rosa – det blir litt godteriaktig.
MINTGRØNNE KJØKKENSKUFFER.
Jonathan har fått rom der det gamle kjøkkenet var – og elsker rommet sitt.
– Han er litt sånn som meg som elsker duppeditter, og han er så glad i settekassen over senga og de mintgrønne kjøkkenskuffene under stålhyllen. Der styrer han og ordner, og samler alle småtingene sine. Stålhyllen er egentlig også en kjøkkenhylle, men passer perfekt til alle bøkene hans. Som gutter flest er han opptatt av biler, og synes det er supertøft å ha et trafikkskilt på veggen. Sengen er uttrekkbar, det gjør det mulig for ham å ha små overnattingsgjester på rommet, og det elsker han, forteller Vigdis.
Til lille Maria ble det bygget eget rom under oppussingen, med vegghengt stellebord for å frigjøre gulvplass.
– Da vi pusset opp kunne vi ha valgt å lage rommet større, men vi prioriterte å lage større stue i stedet – det er jo der små barn leker uansett.
Det var i forbindelse med at Jonathan skulle komme, at Vigdis opprettet bloggen «Jeg er Jonathan» i 2008. Det blir en del tid med laptopen, og Vigdis er spesielt fornøyd med kontorplassløsningen i leiligheten.
– Tidligere hadde vi kontoret på soverommet, men det endte alltid med at vi dro med oss laptopen ut i stua eller kjøkkenet der de andre var. Vi er altfor sosiale til å ha kontoret noe annet sted enn i allrommet, så vi bestemte oss for å lage kontorkrok ved vinduet i stua. Det er supert å sitte å jobbe der samtidig som man kan sitte og titte ut på livet på Grünerløkka!
UNGENE FÅR LØPE FRITT.
– Det går finfint an å bo fire stykker på 90 kvadratmeter midt i bygryta, men vi flytter fordi vi rett og slett savner mer uteplass. Vi gleder oss til å kunne åpne opp dørene og la Maria og Jonathan løpe fritt ut. Det er ikke fullt så enkelt her på Løkka. Vi er klare for en forandring, og timingen passer perfekt – neste år begynner Jonathan på skolen, og det er greit å ha bestemt hvor vi skal slå rot før det, sier Vigdis.
Nå forlater den lille familien det gamle kollektivet på Løkka. Ferden går ti minutters reisevei ut av sentrum, til nybygget tomannsbolig, 174 kvadrat over tre etasjer, hage, takterrasse, veranda og garasje.
– Og så får vi jo så klart mer boltreplass, og det er jo aldri feil!
TRIVES MED BYLIV: Også vesle Maria trives på kjøkkenet i det gamle kollektivet.