Det var den kvelden elvene i Gudbrandsdalen flommet over og paraplyene sviktet under blytunge dråper på Østlandet. Langs Vollsveien i Bærum lå vanndammene på rekke og rad og store, svarte biler dusjet fotgjengerne med søle. Noen mannlige racersyklister hadde likevel hoppet i sykkelshortsen og tråkket i vei mot Birken. Hjemme leste mammaer eventyr i takt med vaskemaskinen og planla påkledning og morgendagens matpakker. Det var helt klart ikke en kveld for utendørsaktivitet.
Så dukker de opp, én etter én; Trude, Sigrun, Lise. Trebarnsmammaer i tights. Kamplystne kvinner i en tom skolegård en onsdag kveld i mai. De hvite joggeskoene setter dype spor i søkkvått gress. Det er tid for ukens bootcamp. Les; tøff trening i all slags vær, akkurat som i militæret. Hvem melder seg frivillig til slik tjeneste?
– Vi var en fem–seks mammaer som startet treningen en kald oktoberkveld i fjor med lykter og musikk på laptopen i hagen til Sigrun, forteller Trude Hjelm Ulvesæter, en av initiativtagerne til Jar Bootcamp og den som oppdaterer facebooksiden som nå følges av nærmere femti mammaer.
KNEBØY OG MELKESYRE.
– Flere av oss hadde nylig flyttet til nabolaget og kjente ikke så mange. Samtidig ønsket vi oss et treningstilbud i nærmiljøet. Så spredte ryktet seg og vi ble raskt flere medlemmer. Tilbudet er helt gratis og treningstiden styres av barna; etter leggetid.
Denne kvelden er Trude utpekt til knallhard knebøy en halv time tidligere enn vanlig for at fotografen skal kunne fange noe av svetten i styrkeøvelsene de piner seg igjennom i løpet av en treningsøkt. Det er beinhardt. Melkesyra er på fremmarsj.
– Husk å puste, Trude!
Sigrun Gea S. Selvik motiverer i en mild militær tone. Med erfaring som personlig trener og bosatt i nabolaget, påtok hun seg trenerrollen. Men dette er dugnad og arbeidsoppgavene fordeles. Noen oppdaterer Facebook, andre arrangerer sommerfester, vinkvelder, foredrag om trening og kosthold. Det sosiale er viktig for å holde motivasjonen oppe.
– Vi har snakket med Vibeke Klemetsen, og har veldig lyst til at hun skal ha en time yoga med oss. Hun bor i nabolaget, sier Trude.
At hun tenker på avspenning er ikke så rart. Fellestreningen har ikke begynt ennå, men musklene verker allerede. Så dukker det flere mammaer fram bak hekken. Det knaser i grusen når de spurter avgårde.
Slik starter du din egen bootcamp:
|
– SETT DEG REALISTISKE MÅL.
Treningsmulighetene er mange utendørs, men hva med tiden, hva med formen, hva med barna? Det er lett å gi opp når fotballkampene til guttungen må prioriteres, toalettringen trenger en omgang med Jif og jobben ringer. Og når man en gang innimellom sleper seg til helsestudioet, trener dobbelt så mye for å ta igjen det tapte og trenger flere dager på å komme seg igjen, da er det lett å ofre egentreningen. Altfor mye pes. Hvordan skal man unngå mammafellen?
– Tren variert, ikke begynn for hardt, råder Sigrun Gea S. Selvik.
Hun mener at det er viktig å sette seg realistiske mål, enten det er å bedre humøret, få mer energi eller løpe et løp. Samtidig bør man også utfordre sin egen komfortsone.
– Man presser seg selv litt mer, når man er flere, tilføyer Trude, som har kjent på hvor viktig trening har vært for å få overskudd til hverdagen og mulighet til å treffe andre.
– Min eldste sønn fikk kreft da han var 2,5 år gammel og har vært syk lenge. Trening har vært min redning hele veien. Jeg har på en måte blitt avhengig av treningen for å holde meg selv oppe.
BITT AV TRENINGSBASILLEN.
Lise Lysfjord Pettersen turte egentlig ikke å bli med. Trebarnsmoren som opprinnelig kommer fra Hammarøy i Nordland, fulgte gruppen en stund på Facebook før hun våget å være med ut en kveld i februar.
– Da jeg postet en kommentar og vedkommende svarte; «Bli med, da vel!», først da turte jeg. Jeg har trent på Elixia, men det var artig med noe nytt.
Lise er en av dem som virkelig er blitt bitt av treningsbasillen og har nådd flere av sine mål allerede.
– Jeg var med på Sentrumsløpet i Oslo i april, noe jeg hadde tenkt på lenge, men jeg ville ikke løpe det alene. Nå har jeg meldt meg på to løp til og vurderer et tredje, sier hun, før hun blir avbrutt av mobilen som ringer.
Det er barnevakten på 16 som er litt bekymret. Fire år gamle Siri Kristine vil ikke legge seg og klokken nærmer seg halv ni. Mamma Lise lover å prøve å komme hjem til ni. Hun må bare løpe opp den 200 meter bratte bakken først – med en annen mamma hengende i tightsen! Selv mammaer trenger litt egentid, og én time i uka trenger man ikke ha dårlig samvittighet for. En blid og fornøyd mamma, er sannsynligvis en bedre mamma. Da tåler man også trøtte barn dagen etter.
I GJØRME OG VÅT GRUS.
Regnet tiltar, mens en skarrende stemme roper ut at i Bergen kalles dette finvær! Og Sigrun bruker bygene som motivasjon.
– Tren også når det regner og snør, så kjenner du hvor deilig det er med pent vær!
Selv har hun trent i mange år, både i regn, hagl og snøvær, og er over gjennomsnittet interessert i trening. Hennes store mål er å sykle Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Og som ammende mor har hun en fordel:
– Når du går gravid, produserer du mer blod og oksygentilførselen bedres. Hvis man fortsetter å trene underveis og etterpå, holder nivået seg lenge, smiler Sigrun.
Hun satser på at litt naturlig doping er lov når hun skal tråkke 54 mil gjennom fem fylker. Men først skal hun motivere og pushe de andre damene til å nå sine store og små mål. I gjørme og våt grus. Mammaer som er vant med gulp på genseren og bæsj på buksen, skremmes ikke av litt surklende søle i skoene.
SVETTER I EGET NABOLAG.
– Ta på sekken! Kom igjen! Løft rumpa!
Sekken er fylt med tøymykner, saftflasker og en og annen tung kunstbok. Hjertet dunker, kroppen er sur, men ansiktene stråler i pausene. Det gjør vondt, men føles godt.
– Vi klarer alltid mer enn det vi tror! roper en mamma.
Sigruns motto har fått fotfeste, og ordene gjentas av flere i løpet av timen de svetter omkring i nabolaget. Ingen merker lenger regnet når siste økt i skolegården gjenstår. Hoppetauene som lokkes ut av sekkene vekker minner om strofer som «bamse, bamse, ta i bakken», spenstige strikkhopp, paradis på asfalten og rosa rockeringer. Og hvem har ikke kjent pisken av et hoppetau mot bare barnelegger?
– Au, jeg kjente dette på rumpa, sier Trude, som forsøker seg på et dobbelt hopp med tauet. Lyden av vaier i vinden får luften til å vibrere. Frustrasjonen når man ikke får det helt til, slippes løs. Like greit å gi opp.
– Prøv! Sigrun er raskt på pletten med å motivere.
– Ikke si at du ikke klarer det, Trude. Vi klarer det i hvert fall ikke hvis vi ikke prøver! Hold det gående, minst mulig pauser. Bra, Ragnhild!
Og mammaene prøver igjen. Hopper på ett ben, i 15 sekunder, veksler, så begge, 1, 2, 3, 4, dobbelthopp.
– Herlig! Der klarte du det. Knallbra!
Barndommens kunster gjenoppdages. Mammaer trenger å leke litt de også. Men veien til paradis går først gjennom gjørme.