Å være mamma til låns

– Jeg ble helt skjelven da jeg hørte hvem som ringte, sier Lindi Brandvik (30).

– Det var nesten som å lese av graviditetstesten.

Som så mange andre fosterforeldre husker hun nøyaktig hvor hun var og hva som skjedde da telefonen fra barnevernet kom. Det er fire år siden nå. Lindi satt ved kjøkkenbordet. De siste ukene hadde hun og mannen Øystein Brandvik (33) vært ekstra rastløse. Det var som om de ante at noe kom til å skje snart. Ute var det vår. Mannens innsigelser om at de kunne bli fratatt barnet, at de ikke visste hvem de fikk, og at det kom til å bli krevende, hadde stilnet. Nå håpet paret intenst på at de skulle få et fosterbarn. Stemmen i den andre enden sa at de hadde en jente på litt over tre år som trengte et nytt hjem.

– Gleden boblet. Jeg ble helt yr, og litt svanger med en gang, sier Lindi.

Øystein var like spent.

– Du vet ikke hva du går til, skyter han inn fra sidelinjen.

– Det var en forundringspakke.

BARNA MELDTE SIN ANKOMST PR. TELEFON.

Det hvite huset på Stord rommer både rosa og blå værelser, lekerom og badekar, stor hage og sykler. Men fremfor alt rommer det en mamma, en pappa, og en sterk vilje til å skape et trygt hjem for de tre barna som bor der. To av de små meldte sin ankomst via telefon, og som fosterforeldre tar Lindi og Øystein seg av dem på vegne av barnevernstjenesten. Det er ulike grunner til at fosterbarna ikke kan bo hjemme hos sine biologiske foreldre. Noen har behov for et fosterhjem i en periode, mens andre blir boende til de er voksne.

Lindi vet mer enn de fleste 30-åringer om det
å vente og lengte, og den nærmest fysiske smerten ved å måtte gi fra seg et barn de trodde de skulle få beholde. Da telefonen om at de skulle få en fosterdatter kom, hadde paret allerede tre år gamle Martin som de hadde fått etter flere prøverørsforsøk. På den tiden var Lindi dagmamma for to jenter, så han var vant til å ha flere i huset, og gledet seg til å få en søster. Lindi husker forventningen den første gangen hun fikk se hvem som skulle bli datteren deres. Hun hadde fått tilsendt et bilde på e-post, og det tok en evighet å laste ned filen.

– Ansiktet kom gradvis frem. Hun var helt bedårende. Med en gang jeg så henne, kjente jeg morsfølelsen.

Martin var vant til at småjentene i huset ble hentet på ettermiddagen. Da fostersøsteren kom, spurte han hver dag om hun skulle sove der den natten også.

– Så skjønte han etter hvert at hun skulle bli. Hun var vår.

– MÅ TÅLE AVVISNING.

Over 10 000 barn og unge bor i fosterhjem i Norge. Hvert barn har sin egen historie, men alle har vært gjennom et brudd idet de ankommer sin nye familie.

– Barna trenger tilgjengelige trygge voksne som kan tåle avvisning og tidvis uforståelig oppførsel, sier avdelingsleder Randi Tryggestad ved Fosterhjemstjenesten i fagteamområde Sandvika.

Barnet kan ha vært nødt til å ta seg av moren eller faren sin, og trenger å bli trygget på at det skal bli tatt vare på, og at det skal få bli selv om det viser mer krevende sider av seg selv. Nye fosterforeldre blir kurset før de går inn i oppgaven, slik at de kan forstå mer av adferden til barnet som skal bli en del av familien.

– Barn som har levd under omsorgssvikt over tid etablerer overlevelsesmekanismer som ofte viser seg ved ukritisk eller unnvikende atferd, sier Tryggestad.

Noen har levd med en mamma eller pappa som er psykisk syk, og da skjermer de seg ofte fra omgivelsene. Mange vegrer seg for å ta venner med hjem, og skynder seg fra skolen, engstelige for hva som møter dem hjemme. På skolen merkes det ofte ved at
de kommer uten mat, er trøtte og ukonsentrerte.

– De trenger en hverdag med faste rutiner rundt måltider og leggetider. Mange av barna har også opplevd at det har vært perioder som har vært bra. Det er ikke dårlig hele tiden. Fosterbarna må få lov til å prate om mamma og pappa, savne dem og være lei seg, sier Tryggestad.

Trenger hverandre: Som fosterforeldre kan man ikke snakke om barnas utfordringer med familie eller venner. Barnas privatliv er taushetsbelagt, så Lindi og Øystein bruker mye tid på å lufte tanker med hverandre.

IKKE UMIDDELBAR MORSTILKNYTNING.

Lindi husker hvordan hun forberedte seg på å få datteren
i hus ved å brette klærne og lukte på bamsen som kom i forveien for at jenta skulle finne noe hun kjente igjen. Da hun endelig kom, ble det bading og pynting og stelling for å skape det båndet som kommer så naturlig når du føder et barn.

– I begynnelsen var vi i en liten lykkerus, alle sammen, sier Lindi.

– Så møter virkeligheten deg. Dette var
et barn som allerede hadde tilknytning et sted. Og det skulle hun fortsette å ha. Samtidig ville jeg at hun skulle bli min.

– Var det noe dere var uforberedt på, som overrasket dere da hun kom?

– Hun var veldig uredd. Når du har egne barn, er de dine, men hun var flere sin.

Fosterforeldrene så at de måtte ha jenta mer for seg selv. Hun var veldig glad i alle, og for at hun skulle få den ekte tilknytningen med dem, måtte de jobbe for det. Familien dro to uker på hytta for å få skikkelig kvalitetstid uten andre rundt.

– Jeg var ikke forberedt på mine egne følelser når jeg ikke fikk den responsen jeg ventet, men vi hadde en fantastisk veileder som lot oss skjønne hvor normalt dette er, sier Lindi.

BEHOV FOR FORUTSIGBARHET.

Som fosterforeldre blir man tilbudt kurs og oppfølging ut fra de behovene fosterbarnet har. I tillegg skal alle vordende fosterforeldre gjennom et opplæringsprogram, et PRIDE-kurs. Lindi og Øystein lærte blant annet hvor skadelig det er for et barns utvikling å ikke ha en skikkelig tilknytning til hjemmet det bor i.

– Ungene skal trygges på at det er her
de skal være. Usikkerheten er skadelig. Ikke fordi at de ikke vil tilbake, men ungene må få lov til å ha en mamma og pappa og en familie her og nå.

Paret har respekt for at de biologiske foreldrene til mange fosterbarn har et ønske om tilbakeføring. Samtidig har ungene behov for forutsigbarhet. Lindi har løst det ved å si til barna at de har to mammaer og pappaer. Det er ikke bare fosterbarn som har to sett med foreldre, så den tanken har ikke vært så vanskelig å begripe. Til de biologiske foreldrene sier de det samme.

– Vi har forståelse og sympati for foreldrene, men vi er ikke barnevernet. Vi skal passe ungene deres nå, og den tiden de er hos oss, trenger de en mamma og en pappa. Vi er ydmyke for foreldrene sin situasjon, men ungene må få lov til å knytte seg til oss.

Lindi er også bevisst på at de alltid snakker positivt om både barnevernet og de andre foreldrene foran barna, slik at de skal få en trygghet på at alle vil dem godt. Det
var utrolig viktig for henne å bli likt av fosterdatterens andre mamma.

– Jeg spurte om det var noe hun ønsket jeg skulle gjøre for datteren hennes, siden jenta skulle bo hos meg. Moren ba meg lære henne å se det store i det lille. I alt fra en liten stein til en blomst. Det er noe jeg har tatt med hele veien. Moren er alltid med meg i det hun har sagt.

– LEGG BORT FORVETNINGENE.

Den største frykten hos dem som vurderer å bli fosterforeldre, er ofte risikoen for å miste et barn som du er blitt glad i. Det ligger i ordningen at det er en større eller mindre sjanse for at barnet skal tilbake til sin opprinnelige familie på ett eller annet tidspunkt. En del ganger er fosterforeldrene forberedt på det, mens de i andre saker blir forespeilet at barnet trolig kommer til å vokse opp i fosterhjem. Lindi og Øystein tok et bevisst oppgjør med den frykten da de hørte hvor viktig det var for barnet at de åpnet opp helt.

– Vi tok et valg kort tid etter at hun kom, og bestemte oss for å ikke tenke på at vi kan miste henne. Vi må fokusere på at vi har barna her og nå.

– Tilknytningen er så grunnleggende at vi ikke kan holde igjen. Noen sier at de er redde for å bli såret, men det er så viktig for barna at vi åpner opp og gir alt, sier Lindi.

– Hvordan skaper du en morsrelasjon til et barn som allerede har en familie og en historie?

– Du må ha masse god tid, tålmodighet, og legge bort forventningene om at den lille jenta skal gi av seg selv. Det må gå mer på deg og hva du kan gi. Og så må du lære deg
å se det lille. Det er ikke sikkert at du får smilet med en gang. Du må jobbe litt for det.

BARN MED BAGASJE.

Hvert år er det 1000 nye barn i Norge som trenger å komme til et trygt hjem, men flere må vente mer enn de seks lovbestemte ukene etter at det er gjort vedtak om omsorgsoverdragelse.

Norge mangler mennesker som Lindi og Øystein. Mennesker som tør å ta sjansen på et barn med bagasje, og gi det muligheten til å høre til.

Randi Tryggestad forteller at de sliter mest med å finne hjem for de eldre barna. Mange må derfor bo på institusjon eller i beredskapshjem mens de venter på en mer varig plassering.

– For barna medfører dette et nytt brudd, nye voksne, ny skole, og nye medelever. Det blir mye uforutsigbarhet i hverdagen, og de lever på vent, sier hun.

Kommunene trenger mange forskjellige mennesker som fosterforeldre, og alle som lurer på om dette kan være noe, får et uforpliktende opplæringskurs. En landsomfattende undersøkelse fra 2011 konkluderer med at fosterforeldrene sier at det er «tøft, men verdt det». Det å være med og bidra til en ny start og en ny mulighet for et barn er stort i seg selv.

TENÅRINGSMAMMA EN PERIODE.

Som fostermor synes Lindi det er viktig å få forståelse for at man er et offentlig hjem, med plikter som gjør at oppgaven bør anerkjennes som en jobb. Hun har ryddet i hodet sitt mellom det som ligger til den profesjonelle mammarollen, og det som handler om å være mamma med morsfølelsen, og å ha tid med barnet.

– Når jeg er sammen med fosterbarna mine, er det akkurat det samme som når
jeg er med Martin. Jobben handler om å ta kurs, snakke sak, kanskje måtte vitne i en rettssak, følge med på barnets utvikling
med spesielle behov, og følge opp med møter og veiledning. Det er jobben, og det tar energi fordi det ligger i bakhodet.

Å skille mellom de ulike delene av morsrollen er en teknikk, en mentalisering som kan læres.

Paret følte at de fikk mye kompetanse underveis som de kunne bruke videre. De syntes at de hadde mer å gi, og sa ja til å bli tenåringsforeldre. Gutten som kom, var 16 år, og skulle få bo hos dem i overgangen til voksenlivet.

– Jeg gjorde det samme med ham som jeg gjorde med jenta mi for å få i gang morsfølelsen. Jeg kunne ikke akkurat legge ham i fanget og synge for ham, men før han kom gikk jeg gjennom klærne, vasket og brettet og la inn i hyller. Det var rart å brette sammen jeans, og t-skjorter med dødninghoder.

– Vi følte at det var en bra match, og det gikk veldig bra å være tenåringsmamma under 30, sier Lindi.

Barna så på ham som en storebror, men de visste at han bare skulle bo der i en periode.

Sårede morsfølelser: Som fersk fostermor ble Lindi urolig når hun ikke fikk den responsen hun ventet fra barnet. Med erfaringen flyttet fokuset seg fra å bli bekreftet som mor, til hva hun kunne gi de små.

Å MISTE ET FOSTERBARN.

Midt oppe i det hele bestemte Lindi og Øystein seg for å prøve igjen med prøverør. De hadde et par runder uten hell, og hørte om en type plassering som småbarnshjem. Du får et barn som er under tre år, men hvor saken ikke er avgjort enda. Mens saken pågår har du barnet, og hvis omsorgsovertagelsen blir vedtatt, forblir barnet i sitt nye hjem.

– Det er en utrolig god ordning på en måte, siden barnet slipper å flyttes fra et beredskapshjem til et fosterhjem, men du eksponerer deg selv veldig. Når du er beredskapshjem jobber du på en annen måte, men her skal du knytte deg, sier Lindi.

Han var bare tre dager gammel da hun fikk ham i hendene. I tre uker bodde Lindi på nyfødtintensiven med den for tidlig fødte gutten. De hadde inntrykk av at de kom til å få beholde ham.

– Det var så likt min egen opplevelse etter fødselen med Martin. Her var det en som elsket meg med én gang. En baby som var helt avhengig av meg. Du knytter deg så veldig.

Vel hjemme igjen kom naboer og familie med sengemat og gaver, og gratulerte med gutten. De fikk seks måneder. Seks måneder med en sønn og en bror. En baby som alle var blitt så glade i.

– Så mistet vi ham. Vi var ikke klar over at vi kom til å miste ham. Vi sliter med sorgen den dag i dag. Eller det er feil å si at vi sliter. Vi har lært oss å leve med sorgen.

Lindi har vært usikker på om hun skulle fortelle det. Følelsene er så sterke.

– Det knuste oss.

– SOM KJÆRLIGHETSSORG.

Veien var tung. En times biltur for å gi fra seg sønnen. Lindi kjørte alene, for Øystein måtte være igjen hos Martin og søsteren. De gråt.

– Jeg klarte nesten ikke å kjøre. Jeg stoppet sikkert ti ganger på veien.

Lindi kjemper med ordene.

– Det er det verste jeg har vært med på.

Hun beskriver det som en kjærlighetssorg. Hun har ikke tapt et barn som er borte. Han lever, men han er ikke hennes lengre. Hun kjenner det fysisk, som om kroppen ikke vil gi slipp på barnet.

– Jeg må stenge litt av. Jeg kan ta det fram og kjenne på det, og så må jeg pakke det inn igjen. Jeg skjønner veldig godt hvordan de biologiske mødrene som må gi fra seg barna har det. Det er en stor sorg å miste et barn på den måten. Det er veldig tøft.

Å gi fra seg den lille babyen, har vært det vanskeligste de har vært gjennom som fosterforeldre. Gutten ble plassert hos nær familie av de biologiske foreldrene. Fra den dagen de fikk vite at han skulle flytte fra dem, startet familien en prosess med seg selv.

– Han var vår, lillebroren som de var så stolte over og glade i. Vi prøvde å vise barna at han kom til å få det bra der han skulle. Selv måtte vi velge om vi skulle være bitre for det, eller vise forståelse for situasjonen. Du kan ikke være fosterhjem uten en veldig respekt for kommunene og rettssystemet. Du kan ikke tenke hva om, hvis vi bare hadde sagt eller gjort slik. Da blir du ødelagt.

Lindi vet i hvert fall sikkert at den vesle babyen fikk alt hun hadde å gi.

– Ungene vet også at vi ga ham så mye det halvåret, sier hun.

– Han trengte oss, og han fikk oss.

– Kan dere ta imot et barn på den måten igjen?

– Jeg vil ikke utsette ungene mine for det, så vi ønsker ikke å stå som småbarnshjem igjen. Vi vil ikke at han vi hadde skal bli
erstattet. Det ville bli helt feil for meg å ta imot en ny baby.

– ABSOLUTT VERDT DET.

Lindi er enig med alle fosterforeldrene som har svart på undersøkelsen og sagt at rollen er krevende, men absolutt verdt det.

– Vi har aldri angret et sekund på noen av barna våre, sier hun.

Lindi synes det er viktig at noen tør å snakke om kjemien mellom fostermor og fosterbarn. På grunn av taushetsplikten er det nesten aldri fokus på dette i media. Hennes barn skal også få beholde sine private
historier, men hun kan snakke om sine egne opplevelser som fostermor.

– Når du ser plakatene om hvem som kan bli fosterhjem, står det at de trenger helt vanlige familier. Men fra den dagen du får
et fosterbarn, er du ikke en vanlig familie
lengre.